Sider

mandag 25. februar 2019

   Prosjekt lavskrike

Det er ikke akkurat hverdagslig å få se lavskrika når vi er ute i skogen her i Trysil. Men likevel er det såpass ofte at vi aner at det er en bra bestand av denne arten i passende landskapstyper. Barskog er en forutsetning, ser det ut til, og gjerne litt høyereliggende blanding av tett granskog og mer åpen furuskog. Vi finner slik skog i store deler av de nordre deler av kommunen.

Men hvor mye er det av den? Hvor lett er det å få lavskrika til å komme på utlagt brød og fete tilfeldige steder ikke så langt fra vegen? Eventuelt hvor mange vil kunne komme på hver forplass? Og etter hvert: hvis vi får ringmerka noen, holder fuglene seg på noenlunde samme sted gjennom vinteren og vintrene etterpå? Flere artige problemstillinger altså.

Men først måtte det opp noen forplasser. Fra omtrent midt i januar ble det hengt opp brød og fett på 8 steder som så ut som gunstige, ca 600 moh, en kilometer eller mer fra hverandre. På to av disse visste vi at det kunne være lavskriker, for der hadde vi hatt forplasser i høst fram til november og hadde også ringmerka fire individer da. Men de andre var nye og spennende.





Ganske fort kom det fugl på de to gamle plassene, også diverse meiser. Og etter noen få uker ble det registrert lavskriker på minst seks av forplassene! Til sammen ble det sett 20 lavskriker på disse plassene, og det var bare ved korte og tilfeldige besøk. Vellykket så langt altså.




















Så da er det bare å holde fuglene på plassene ved stadig å legge ut brød. Dette kunne bli dyrt, men butikkene (Mega) kaster brød som ikke lenger er salgsvare (dvs ikke dagferske!) i store mengder, så det er bare å forsyne seg. Det blir spennende å følge med utover ettervinteren - og til høsten igjen...


            Noen glimt fra forplassen i februar

Bortsett fra dvergspurven så har det egentlig ikke vært noe spesielt av liv å fortelle om på fuglematen i hagen nå i februar, som er eller burde være både snørik og kald, men det har den ikke vært. Men vi har jo stadig hatt kamera klart - i tilfelle... En varsler kom en dag gjennom forplassen "i hundre" så småfuglene føyk til alle kanter, men altså uten å klare å fange noe, og uten at vi fikk "skutt" den. Varsler i februar er sjelden i Trysil, så det var jo artig å få med seg.



Dessuten har det vært en og annen sisik som vi har bestemt til polarsisik. Heller ikke denne er vanlig, men forekommer i blant.
























Her er noen glimt av noen av de vanlige fuglene vi har til daglig, men i forskjellig antall: dompap, kjøttmeis, blåmeis, pilfink - og skjære.




 















    Dvergspurv på fuglematen i februar i Trysil!


Det er veldig trivelig å legge ut fuglemat ved huset - og kikke på fuglene nå og da. Som regel er det de "vanlige" små fuglene som kommer frampå i varierende antall. Ikke mange arter altså, og rimelig forutsigbart. Og fuglene har flere tilbud, for det er jo flere i nabolaget som forer - men kanskje ikke i samme grad som oss...





Så en dag i begynnelsen av februar var det en fugl som skilte seg litt ut. Ikke på noen måte iøyenfallende, snarere heller ganske anonym - men nettopp derfor interessant. En tidlig jernspurv(?), var den første tanken. 
Men kameraet ligger som regel klar - og bildene viste at dette var noe langt mer spennende og utenkt, en dvergspurv, midt i snøhaugen her i Trysil midt på vinteren!







Vi måtte dobbeltsjekke med mulige forvekslingsarter i diverse fuglebøker før vi kunne tro våre egne øyne...


Kanskje hadde den  vært der noen dager alt, men det var ikke så lenge vi hadde lagt ut mat på bakken. Vanligvis henger all slags fuglemat på "epletreet" på verandaen.





I de neste ukene var den å se med varierende hyppighet; kanskje den var der daglig selv om vi ikke så den. Den tok bare ganske korte turer ned på bakken for å ete - og så inn i hekken og kanskje lenger unna. Så gikk det noen minutter, eller i blant timer, så var den der igjen. Veldig artig! Adskillige bilder ble tatt, for dette måtte dokumenteres og bilder legges i"minneboka"!

Andre arter så ikke ut til å forstyrre den, bortsett fra skjæra. Meisene eller pilfinkene som var omkring den, kunne plutselig fly opp som om noe var på ferde, men spurven ble ofte sittende til den hadde fått mat nok. Den var altså ikke lettskremt, men rask til å fly når den først bestemte seg for det.

Ringmerkere som vi er, kunne vi ikke la sjansen gå fra oss - etter at den hadde vært å se i 3-4 dager. Vi ville jo nødig jage den bort, men andre arter vi har merket, har kommet ganske snart tilbake til matfatet.


Så da fanga vi den og satte på en ring. Det kan jo slumpe at den blir funnet igjen(?) - helst et helt annet sted enn i Trysil, som normalt ikke er et sted denne arten finnes. Og dvergspurven kom altså frampå igjen rimelig kort tid etter ringmerkingen, så alt gikk etter planen. Et storfint besøk har det vært!