onsdag 27. mai 2015

Viltkamera på åte

- nesten like spennende som vanlig kamera!

Den 14. april la vi ut to rådyrskrotter som vi hadde hatt i fryseren et års tid i påvente av "en passende anledning". I fjor vinter fikk vi både rev, mår, jerv og ørn på brikka omtrent i det samme området, og det var jo veldig moro det. Men vi mangla i hvert fall minst én av skogens beboere... Så denne gangen håpa vi altså å få 

Bjønn på brikka



Og det gikk bare noen få dager før akkurat det vi håpet på, dukka opp: en bjørn! "Bare" en ganske slunken ung liten tass. Men det skulle vise seg at nettopp det at den ikke var så stor og sterk, var det beste som kunne skje. Vi hadde surra fast rådyra med ståltråd til et tørrtre, men det er jo egentlig ingen hindring for et dyr med "ti manns styrke og tolv manns vett", om bamsen ville stikke av med hele steika, dvs. begge steikene. Nei da, den røska jo litt i dyra, men syntes vel at maten var servert akkurat som den ville ha den - så da fikk den ete den på stedet. Og lykkelig var vi for det!






To vilkameraer var på plass og kunne forevige matorgiet. Da vi foretok en inspeksjon et par uker ute i mai, var rådyra oppspist og minnebrikkene fulle. Det viste seg at bjørnen hadde tatt over 4000(!) selfies i form av bilder og videosnutter!!







Været var også på vår side. Sol fra en blå himmel mye av tiden! Og bjønn' lå på/ved åtet i samfulle 10 dager, natt og dag! Og vi som trodde at nattbilder med infrarød blits var det meste vi kunne håpe på... 














Og selvfølgelig fikk vi nattbilder også. For bamsen var sulten, kanskje dette var årets første måltid(?) Så det var bare å passe på å trykke i seg. Her har begge kameraene gått av i samme sekund!

Den trodde vel den var kommet til himmelen da den oppdaga dette digre matfatet. Ellers ville det vel vært maurtuer som "nødberje" i lengre tid utover våren, for snøen lå enda djup.









Ung og uerfaren var den sikkert, men den forsto vel at det var best å passe på så ingen andre krek kom og forsynte seg. Så da den hadde spist seg mett, holdt den seg like ved til det var tid for neste måltid. Og hvorfor ikke bruke litt energi og leke seg litt!  

Det er kjent at bjønn' kan ødelegge vilkameraer, helst fordi den registrerer lyder når bilder blir eksponert. Her er den på veg bort til ett av kameraene - og dulter borti det så det blir stående skakt - før den fortsetter sine gjøremål.





Alle bildene her er jo "selfier", trigga av dyret sjøl. Men man kan jo lure på om bjørnen gjerne ville ha tatt noen skikkelig sjølportretter - et ultranærbilde for eksempel...





Og her er selfie-kongen sjøl!




Bjørnen traska en del fram og tilbake omkring åtet og mellom vilkameraene. Og en del av bildene av dette ville vi ikke fått hvis ikke bjørnen sjøl stadig var borte og flytta litt på kameraene! Først så ble det ene kameraet skjevt, så ble det rett igjen(!) og så ble det vridd vekk fra åtet. Og så fikk det andre kameraet gjennomgå, først skjevt, så rett og så skjevt igjen!






Men mesteparten av tida oppholdt bamsen seg i den gropa som etter hvert oppsto ved åtet, både fordi snøen smelta litt og fordi det skjedde en del gravevirksomhet, kanskje for å komme til maten fra undersida.















Noen ganger var visst maten reint for seig - eller satte seg fast mellom tenna...

Ellers var det jo ikke så mye å ta seg til annet enn å slappe av og fordøye all maten. 
Og slik gikk nå dagan...








































Men nåde den som kom nærmere maten enn 5 meter!












Det viste seg at det ene rådyret var drektig da det ble påkjørt. Bamsen hadde visst sansen for mørt kjøtt, som f.eks. ufødt rådyrkalv...









Vekslende vær i overgangen april-mai. Snøen la seg i blant over maten. 
Fint, så var det bare bamsen sjøl som visste hvor den var! 
Stemningsfullt i blåtimen.

Og en dag var det slutt på maten. Trolig var det en god og mett bjønn som rusla videre i snøen i Trysilskogen.  Den hadde i løpet av 10 dager gitt oss masse morsomme bilder 
som viser hva en slik ungbjønn tar seg til når den er sulten - og når den er mett! 
Takk for besøket!

mandag 27. april 2015

2015
Ny sesong - nye muligheter i fuglekassene


Veldig uklare signaler gjennom vinteren 2014-15 når det gjaldt forekomsten av smågnagere. Hadde det som var av mus, brutt sammen seinhøstes? Eller ville det skje noe i snøsmeltinga, eller...?
Allerede tidlig i januar hørte vi om de første ropende perleuglene. Såpass tidlig, så bra! Kan tyde på at "noe" er på gang. Men så stilna det liksom, det ble lenger mellom meldingene om ugler. De få kveldsturene vi tok med lytting, ga ingen uttelling(!)


Den 24. april tok vi den første sjekken av uglekasser. Vi skulle først til Sverige en tur og sjekke noen av de slaguglekassene som Gunnar Nyhus har der. Mange tomme kasser - bortsett fra en...! Vi brukte "kamera på en stang"-prinsippet, og hissig knepping fra kassa viste at: jo da, der var det en leieboer, ei rugende slagugle!



Selv om dette ikke akkurat var helt på våre trakter, så var det et veldig artig og lovende livstegn - og en kjempegod åpning på fuglebloggen for 2015!!

Og så tilbake i Norge for å undersøke et område der vi har 30 perleuglekasser. Før denne sesongen hadde vi fått laga en "kameraholder" som gjør det mulig å feste et kompaktkamera på en stang på en slik måte at vi kan få tatt bilder inne i perleuglekasser med flyhull på omkring 8 cm. Så slipper vi å drasse på en stige, og kassesjekken går fort og greit. Kjekt når over 250 kasser skal undersøkes i løpet av noen dager.  Er det ugler i boks, kommer de vanligvis fram når vi skraper på trestammen. Hvis ikke, brukes stanga.











Ingen uglehoder kom fram i flyhullet i noen av de 30 kassene - men kameraet "fant" ei ugle! Duppeditten fungerte perfekt, og det var altså ikke helt tomt på våre trakter heller heldigvis.


Og er det ei ugle, kan det vel være flere...(?)


Forarbeid før neste sesong




Den ene sesongen går i ett med den neste. Det er alltid noe som skal forbedres, fixes og fornyes av kasser og reder etter sesongen. Noen kasser ble tatt med hjem, reparert og satt opp igjen. Og siden vi fant et slikt flott hulltre, måtte det bli til noen skikkelig naturtro kasser for en eller annen type ugle.
Disse kommer nok opp i løpet av seinhøsten eller vinteren.

Blir 2015 et bra (f)ugleår, tro?



     "Høstens vakreste eventyr": Uglefangst

Vi hadde med oss 7. klassene ved Innbygda skole
 en kveld. 10 perleugler + et par spurveugler ble
resultatet da.
En vellykket kveld både for voksne og barn (foto: Ola Matsson)


De foregående 7 høstene har ett av de store spenningsmomentene på fuglefronten vært: 
Er det noen ugler på farten i høst, tro? 
Så også i høst - etter et ujevnt, men flekkvis meget bra ugleår i kassene våre.
Vi begynte ca 10. august - og da det viste seg å være ugler i skogen, så ble det nattlige uteaktiviteter på oss 3-4 ganger i uka utover.







Aktiviteten går altså ut på å fange og ringmerke ugler, spesielt perleugler, ved hjelp av nett og lyd fra 3-5 Mp3/Cd-spiller fra mørkets frembrudd og noen timer utover natta.












Etter en forsiktig start ble det fart på uglene mot slutten av august og i starten på september, for så gradvis å avta i løpet av en måneds tid.
I tillegg til å ringmerke, eller eventuelt kontrollere allerede merka fugl, så bestemte vi alder ut fra mytemønster i håndsvingfjærene, samt ta vingemål for om mulig å bestemme kjønnet.






Vi prøvde å bruke lampe med ultrafiolett lys for lettere å se hvilke fjær som var nye og gamle. Noe å forske videre på høsten 2015. Kanskje bruke sterkere lampe? Denne var på bare 4 watt.








Denne perleugla var skikkelig morsom!



Tydelig at den var midt i mytinga av hode- og ansiktsfjær 




Og denne var egentlig ganske sjelden - med enkelte helt hvite fjær i stedet for gråbrune! 






Vi visste jo at "Har du sett ei perleugle, så har du sett alle" ikke stemte. Og da vi tok portretter av et bra antall ugler denne høsten - og satte sammen denne collagen - så er det veldig tydelig at ugler er forskjellige, som andre folk!











Etter håndteringen bar det ut i skogmørket med dem igjen!








Slik endra forekomsten av perleugler seg gjennom et par måneders fangst.
52 var rekorden på en natt!


I tillegg til å prøve å lure perleugla, tar vi i blant også andre ugler, enten ved aktivt å gå etter en bestemt art, eller så reagerer noen andre arter på perleuglelyden. For å fange spurveugler, bruker vi spurveuglesang i skumringen, før vi skifter til perleuglelyd. I 2014 tok vi 34 spurveugler.




























Vi måler og veier spurveuglene for å finne
hvilket kjønn de har. Hunnene er størst.
















































                                        Hornugla reagerer i blant på sin egen lyd, men går ofte like gjerne etter perleuglelyden. Dvs. den er ikke egentlig lett å fange - og desto artigere er det når det skjer.

Haukugla er mer dagaktiv, og dem vi tok, gikk i nettet i skumringen. Lyd: like gjerne spurveugle- som haukuglelyd. 




Perleugla her ser til at alle notater
blir gjort skikkelig!

Og her er et eksempel på lydutstyr
som vi bruker for å lokke til oss uglene















                                                       

Vi begynte denne aktiviteten i 2007 - og gjennom åra har det jo blitt en del ugler...
 I tillegg til disse tallene kommer et bra antall som er ringmerka av de andre medlemmene av Trysil RG.

søndag 26. april 2015

                               Ferieminner

                       


 Det gikk i falk og ugler hele våren og halve sommeren - men vi fikk noen fugle- og dyreopplevelser både på Nordvest- og Sørlandet på ettersommeren. Her er noen glimt.













I løpet av noen herlige dager i Kristiansund-området kom vi tett inn på havørna. Vi dro på noen fine fisketurer, både for å prøve å få litt matfisk og for å fange litt småsei som vi kunne bruke som åte. Ved å kaste ut fisk fra båten, og samtidig blåse i ei fløyte(!), kom havørna seilende kloss inn til båten. En fantastisk opplevelse!






På vegen mot Østlandet så vi tilfeldigvis at det ble kaos i en flokk fiskemåker på et jorde ved vegen.

En vandrefalk tok ei måke i fotoavstand fra riksveien! I løpet av vel en time så vi at den avliva måka, ribba og åt seg passe mett samtidig som byttet ble lett nok til å fraktes - trolig til sultne unger i en av de bratte fjellsidene ved fjorden.





Egentlig tok det uventa lang tid før måka var livløs. Falken holdt og holdt - til den omsider ga fiskemåka dødsstøtet.



    Et veldig spennende og flott drama fra naturen der det er kort vei mellom liv og død.


Vi tok en sving om Atlanterhavsveien. 
Der møtte vi bl.a. på disse; må vel være i slekt med oksehakkerne i Afrika?

Og denne forsamlingen med krykkjer. Finn en feil her!

På tilbaketuren mot Østlandet tok vi en tur oppi Dovrefjell. Der traff vi på denne fine skapningen, en fjellrev. Ikke så veldig sky, men veldig fotogen. 
Enda litt seinere på sommeren ble det noen dager på Lista og deromkring. Ikke mye fotoaktivitet på oss disse dagene. Først og fremst ville vi se på landskapet, men en fugl eller to var jo ikke å forakte. Vaderlivet ved fyret og fuglestasjonen var vel ikke på topp enda, men vi så da noen vadere. Den artigste arten vi traff på, var vaktel. Vi hørte den først. Den lot seg lydprovosere, slik at vi fikk lokka den fram fra graset der den forflytta seg som en mus i mens den "sang" og svarte "rivalen". 

Er par andre glimt av fugl i Lista-området
Storskarv i havna













Grågås var stadig å se