Slagugle

Det ser veldig dårlig ut på uglefronten her på berget, i hvert fall om vi ser på mangel på mus og observasjoner av ugler gjennom vinteren og våren. Men vi har ikke sjekka kassene enda, så vi får si og tro det fortsatt er von i hangande snøre...Vi måtte utenlands for å finne denne. Moro lell! Herlig fugl! Kassa her er en del av et større kasseprosjekt i Sverige, som vi er medhjelpere i. Blir spent å se om det går fram unger her, for det er visst ikke bare i Norge det er et heller magert museår.

Minken - et fint dyr forsåvidt, 

men en absolutt uønsket jeger i Norge

Dette ser knak-and-e godt ut...

Det er ikke mange arter vi ønsker dit pepper'n gror, men mink er en av dem. Siden den ble innført til Norge som oppdrettsdyr for pelsens skyld - og som i blant rømte fra burene, selvsagt - har den vært en pest og plage for fugl og fisk over det meste av landet. Den er frekk og lur og vanskelig å få på godt fotohold særlig lenge av gangen. Men vi var heldige en dag på en tur ved Femund der vi bl.a. møtte på et riktig fotogent eksemplar av arten.



Den kan jo ta både fugl og fisk, dyktig svømmer som den er. Og vi fikk se at den prøvde seg på begge slag.

Nysgjerrigper! Nesten slik røyskatten ofte er .

"Pissing mink"

 Målbevisst hoppa den ned til åa og  tok ei "gjeddsnipe"
 som sto ved iskanten - rett foran nesa på oss!

Et tilfeldig stopp på en tur der vi egentlig skulle noe annet - men med bra med både opplevelser og bilder. Noen sangsvaner, litt forskjellige ender, traner, bever og mink ble et bra "kveldsutbytte" der ei å rant ut i Femund, som ellers fortsatt var isdekket.

Det er tydelig at det frodigste dyre- og fuglelivet på denne tiden av året ganske høyt over havet, er å finne i eller ved åpent vann.

           Korsnebb i vegen

Grankorsnebb, voksen hann

Siden den virkelig gode våren og flokkene med trekkfugl for en stor del lar vente på seg i år, er det fint at det er så mye korsnebb å se i tretoppene på leting etter konglefrø - eller på grusvegene der de har i seg grus. Og kanskje finner de noe skikkelig spiselig der også(?). Vi har studert dem når de sitter i vegen eller vegkanten ved flere anledninger nå, og det er tydelig at de finner noe de trenger i tillegg til de småsteinene de må ha i kråsen til hjelp for fordøyelsen.

 Her er noen flere bilder fra nå i slutten av april. De aller fleste fuglene vi har sett, har vært grankorsnebb. Men i blant er det også furukornebb med i flokken. Forresten ikke like lett å se forskjell på dem bestandig.

 Ved første øyekast tre unge hanner av grankorsnebb, men ved en nærmere kikk ser vi at den til høyre er en furukorsnebb. Den har kraftigere nebb og hode/nakke. 

Tunga blir brukt flittig i blant, for å plukke småstein,
men trolig også for å slikke i seg salt eller andre mineraler
fra steinene. 

 

Grankorsnebb hunn

Kanskje i mangel på friske skudd spiste de også av det tørre
graset som var tint fram i vegkanten.

Konglefrø er hovedretten

Studie av grankorsnebb. Det er tydeligvis ikke bare småstein de plukker. De trenger vann som fugler flest,
 og slikker i seg "noe" de finner på steinene. 

 

Grankorsnebb - eller kanskje en "bjørkekorsnebb"(!)

               Med trompet i Trysilskogen

Det har ikke akkurat flommet over med fugl nå i april, verken i skogen eller på myra. Men en del av dem som er der, må vi jo få med oss, Som tranene for eksempel. Som regel hører vi dem trompetere der de kommer flyvende mot hekkeplassene eller ser dem langt ute på myra.

Men så går det jo i blant an å være heldig å få dem på kloss hold såpass lenge at det går an å få noen bilder av dem. Hvilke majestetiske og flotte fugler!

















Dette paret brukte mye tid på stell av fjærdrakten. Halsen er ekstremt bøyelig; det var ikke stor del av kroppen den ikke nådde med nebbet. Og resten, dvs hodet, brukte den føttene på, som kløpinne og kam!

I blant stoppet de opp i aktiviteten og trompeterte, de svarte liksom på ropene fra naboparet på nabomyra.

Hannen var mest avslappet - og la seg like godt ned og tok det virkelig med ro ei stund.

Fortsatt var det full vinter på myra. Bare langs en bekk var det litt grasmark og kanskje litt mat å finne(?) Det går enda noen uker før det blir mulig å gjøre det de egentlig var kommet til Trysil for å utrette: bygge reir i myra og prøve å få en unge på vingene.

Trekkfuglene lar vente på seg...

Noen av trekkfuglene har da dukket opp nå midt i april, "som normalt" forsåvidt; de fleste av de artene vi egentlig kan forvente, er på plass. Men bare enkeltindivider eller småflokker er sett så langt.
Vannfugl, som sangsvane, kvinand, laksand og stokkand, har funnet fram i bra antall til Trysilelva og andre vannveger som har åpna seg. Men verre er det med "landfuglene". Til tross for en "tidlig vår" når det gjelder snøsmelting og isløsning, så er det så vi har spurt oss: Hvor blir det av fugla i år? Hadde alle artene en dårlig hekkevår i fjor?

Men altså, noe har vi jo sett, f.eks. en og annen gransanger.

                                                                                     








Et par traner og de fleste trosteartene pluss noen andre trekkfugler: linerle, stær, bokfink og kaie, satt på det samme jordet forleden dag
- og så var det i grunnen mer eller mindre tomt ellers...

5 troster side om side på samme jorde. Fra øverst til venstre: duetrost, ringtrost, måltrost, rødvingetrost og gråtrost. Svarttrosten kom for flere uker siden...

Med nebbet 

på kryss og tvers

Allerede i fjor begynte korsnebbene å innta skogene. De er jo stort sett borte når det ikke er noe konglefrø å hente. Men nå er det altså kongleår igjen. Og da benytter korsnebbene muligheten til å føre slekten videre. Allerede fra tidlig på våren kan de være i gang med hekking.



Og for å hjelpe til med å "tygge" konglefrøene må det fylles på med sand og småstein i kråsen i blant. Vi har sett dem i vegen stadig, ja, i grusevegene da. De er lite sky; i blant lurer vi på om de i det hele tatt har tenkt å flytte seg når vi kommer kjørende. Og lister vi oss fram, kan de bli sittende med sitt så vi kan får studert dem på noenlunde nær hold. Det ser ut til å være flest grankorsnebb å se, som på disse bildene.

Hvordan klarer de å plukke opp

småstein med korsa nebb? Det løser de elegant, ved å nærmest legge hodet på siden ned på bakken. Og ved hjelp av en ganske lang og tynn tunge, sikkert "spesialkonstruert" for formålet, plukker de opp sandkornene så lett som bare det. Fix løsning!

                                                    2016

   En forsiktig start

     på det nye året

 Det nye året begynte slik det gamle slutta: lite fugl på forplassene. Ikke bare hos oss, men det samme klager "alle" på.
Gråspetten har vært trofast, om enn bare nå og da. Men meisebestanden bærer nok preg av at det gikk skeis i hekkingen for mange i fjor.

Spettmeis

Ringmerkingssesongen kom ikke i gang før langt ute i mars, og da bare så smått, på "Fuggelegga", hytta vår i Drevdalen.
Mot normalt kom ikke kjøttmeistrekket fra midt i måneden. Betyr det at det kommer til å bli adskillig færre kjøttmeis i kassene i år? Kjøttmeisen har ellers hekka nesten over alt der det har vært en passende fuglekasse å oppdrive. Det blir spennende å se til våren...

Granmeisen holder også til
"der ingen skulle tru at nokon  kunne bu"
 og er mer hardfør enn småfugl flest.
Men kanskje også denne arten slet
 litt i 2015? Litt færre å se av denne
 også gjennom vinteren..

Stjertmeis

Og smått om senn kom trekkfuglene i slutten av mars og i begynnelsen av april, omtrent på den tida vi kunne vente dem her i snøhaugen i Trysil. Bokfink allerede 15. mars er ekstra tidlig. Ellers er de der alle "tidligtrekkerne": svarttrost, grønnsisik (veldig få!), kvinand, sangsvane, ringdue, rødstrupe og flere, Men til tross for en mild og fin vår har det liksom ikke "tatt av" enda... For det gjør vel det(?)

Rødstrupe

Fuglekonge

      Høstfugl

Fangstplassen i hagen. Det varierer mye hva slags
 og hvor mye fugl det er på denne forplassen i hagen vår.
 Og vi følger jo ikke med støtt og stadig heller;
 det blir sporadisk fangst og ringmerking når vi har tid og lyst
 og det ser ut til å være noen mening i å bruke tid på det. 

Siden det var dårlig med ugler og egentlig dårlig med fugl generelt, så ble det ikke mye å skrive hjem om denne høsten. Ikke var vi mye på farten heller. Det meste skjedde i grunnen i egen hage, og utgangspunktet var fangst og merking på forplassen.


















Ugler er topp uansett når og hvordan vi treffer på dem. Den eneste kontakten vi hadde med spurveugle i 2015, var en som jaktet på småfugl i hagen - og ble selv "jaktet på" av oss.
En fin fyr, som etter at vi hadde studert den litt, satte seg en kort stund i den nærmeste bjørka før den stakk tilbake til skogen. Det er som regel et dårlig tegn når spurveugla kommer til gards for å få seg mat; da er det smalhans i skogen. Og det visste vi jo etter å ha sett nesten forgjeves etter ugler gjennom hele sommeren.

Munk

Arnhild er fortsatt "lærejente" i ringmerkings-
sammenheng og ønsker seg mere fugl!

Ved siden av fotografering er det ringmerking av fugl vi til tider bruker mest tid på. Trysil Ringmerkingsgruppe er faktisk en av de mest aktive i landet om vi ser på antall fugl merka i forhold til hvor mange/få vi er.
Litt ekstra moro er det jo når vi får merka en for oss ny eller ikke vanlig art, men "vanlig forplassfugl" utgjør selvsagt brorparten.

Dompap

Fuglekonge

Svartmeis

Hvem hadde trodd for noen år siden at
å oppleve grønnfink på forplassen,
skulle være noe å rope hurra for?
Helt unntaksvis nå i hvert fall, men
bestanden er visst på vei opp igjen

Ikke bare granmeis som kan ha ulik lengde på
over- og undernebb. Denne kjøttmeisen hadde
kanskje også levd utelukkende på solsikkefrø?

Tenk at en såpass liten "spett" kan hakke så hardt! Dvergspett er svært uvanlig i hagen eller i bebyggelsen nede i dalen, og ikke vanlig å se noe sted i Trysil, bare sporadisk og fåtallig.
Det samme kan forsåvidt sies om gråspetten, som riktig nok opptrer på forplassene omkring de fleste vintrene, men som er helt "borte" i sommerhalvåret.




Når nøtteskrika begynner å komme på fuglematen, og hamstrer mat for harde livet, vet vi at vinteren nærmer seg. Etter som trekkfuglene har forlatt åstedet og bare tøffingene blir igjen, begrenser fuglekikkingen seg stadig mer til hva som skjer ved huset i mens vi mimrer om året som gikk - og drømmer om alt vi skal oppleve neste år...