tirsdag 1. mai 2018

                        Haukugla gulper...

Det er ikke hver dag man ser hvordan haukugla kvitter seg med ufordøyelige matrester, fjær og pels og bein og slikt - som ikke kan passere gjennom "systemet" ellers.

Det ble en del jobbing og pressing før det plutselig kom ut en ganske diger klump! Haukugle er sett noen steder gjennom vinteren. Får håpe at dette betyr at det er nok mat, altså helst mus, og at disse ikke bare gjemmer seg under snøen, slik at ugla prøver seg på hekking i våres.





Traner og sangsvaner 

Dette har vist seg å bli en veldig sein vår. I slutten av april er snøen fortsatt heldekkende og ganske dyp i høyereliggende strøk, og myrene har bare såvidt begynt å åpne seg, helst omkring bekkefar. Men trekkfuglene har kommet som normalt, om enn kanskje litt seinere. Ikke lett å overleve i snøhaugen...

På samme sted som i fjor har dette traneparet slått seg til, trolig ikke så alt for langt fra det som var og blir hekkeplassen. Ganske lite sky egentlig, de lar seg studere på rimelig avstand. Det kan ikke være mye mat å finne, men så lenge de ikke behøver å bruke så mye krefter på å forflytte seg, så holder det vel...
















Et bra par dette: "Jeg gjør som du!"




Tydelig at tranene snart er i hekkemodus. Den ene, (hunnen?), driver stadig og gnir myrjord inn i ryggfjærene. Slik blir hekkende fugler ganske brune i stedet for grå. En form for kamuflasje.

Snart(?) tar vel snøsmeltingen til for alvor. Myrene blir mange steder helt oversvømmet en stund. Men så er det hekketid!



På samme sted er det et par sangsvaner. De skal sikkert også hekke i dette store myrområdet. Det ser ikke ut som om de har noe imot hverandres selskap. Men det er trolig bare midlertidig. Når hekkingen er i gang, tåler de neppe slike store naboer så tett innpå seg...















Det er ikke så veldig mange år siden at sangsvane var en meget sjelden hekkefugl i Trysil - ja, i Sør-Norge i det hele tatt. De fantes helst i Nord-Norge. Nå hekker det årlig flere par i Trysil. En flott "ny" hekkefugl i Trysil!













søndag 8. april 2018

                      Gråspett på forplassen

 

Det er nesten bare vinterstid på uthengt fete av noe slag at vi har sett gråspetten. Og det skjer hvert år. Andre forteller også om gråspett, så det må jo være noen av dem omkring. Men hvor er de på sommeren, tro?
Denne hannen som har vært innom oss nå i overgangen mars-april, var nysgjerrig på eplene, men valgte selvfølgelig spekket...

             Sidensvans - igjen


De sidensvansene som gledet oss med sitt nærvær i januar, forlot oss i slutten av måneden. Et par måneder framover snødde det stadig, og i perioder var det rimelig kaldt og guffent. Vi fortsatte å fore på "epletreet" på verandaen, og meisene overtok forplassen.
Det har vel aldri vært så mye blåmeis å se her noen vinter tidligere. Opptil 10-12 blåmeis samtidig spiste epler og nøtter, og i blant var det enda flere omkring i buskene.














Vi visste vel egentlig ikke at blåmeisen var så glad i epler.



Slik var det i et par måneder.
Men like før påske dukket det opp en sidensvans igjen - som ganske snart fikk selskap av noen til. Kanskje det var det den samme flokken på 5-6 fugler som var her i slutten av januar(?)  I denne flokken var det en skikkelig "sinting" som ville ha all maten for seg selv og jagde vekk alle som prøvde å få seg en eplebit - som i januar... 





















Påsken, i slutten av mars, var veldig flott med sol fra klar himmel og med nedi -20 grader om nettene. Sidensvansflokken ble stadig større gjennom påsken, dvs noen dro nok og andre kom til.



Ei uke ute i april var det nesten 20 svanser som daglig, eller helst hele dagen, åt epler på verandaen. Noen svarttroster - og gråtrosten som har vært her hele vinteren(!) var også med på eplefesten.

Vinterfugl

Vi må vel innrømme at vi nærmest "ligger i hi" gjennom mye av vinteren - i hvert fall med tanke på fugleopplevelser. Bare noen få tilfeldige slengere av vinterfugl å se i skogen, mest fra bilvinduet... som storfugl og orrfugl som beiter. Snø i metervis på bakken og i lange perioder også nesten heldekkende på trærne har ikke gjort det lett å være til for de skapningene som "trøter tia her" denne vinteren.





















Vi hadde en viss forhåpning om at bare det drøyde litt utpå ettervinteren, så ville uglene begynne å vise sin tilstedeværelse. Det skjedde i grunnen ikke.
Vi har riktig nok sett haukugle på topp noen ganger, som viser at de finnes og at de finner seg mat/mus. Men gjennom vinteren og våren så langt har det nesten ikke vært perleugle å høre - selv om andre sier de har hørt "harrahukra" her og der. Masse snø, stadige snøfall - men er ikke perleuglene tilpasset det da? Nå nesten midt i april er fortsatt håpet der om å få noen ugleopplevelser i våres, men vi har begynt å tvile...






fredag 9. februar 2018

Sidensvans på verandaen - et lyspunkt i mørketida




Da vinteren var på det aller mørkeste, var det ikke veldig mye håp om noen fugleopplevelser å snakke om. Men på fuglematen var det jo noe liv, først og fremst av meiser, trivelig det. Men så fant vi en del rognebær vi hadde tatt vare på fra i høst. Egentlig hadde vi ment å bruke dem på seinhøsten imens det fortsatt var noen flokker av sidensvans omkring - men dem så vi aldri noe til hos oss, og bæra ble liggende.

Det gikk ikke mange dagene etter at vi på nyåret hadde lagt ut rognebæra, før det dukket opp en enslig sidensvans. Det var ned mot -20 grader, mye snø og sikkert ganske umulig å finne "naturlig" mat, så denne fuglen kastet seg glupsk over bæra. Selv om vi gikk ut og inn på verandaen, bare to tre meter fra fuglematen, fløy ikke 'svansen langt unna. Etter noen få dager reagerte den ikke i det hele tatt, bare spiste videre. Og snart overvant den den siste redselen for oss - da vi for moro skyld serverte rognebær rett fra handa! Det hadde vi verken opplevd sjøl eller hørt om tidligere.





Da det etter noen dager dukket opp to tre sidensvanser til, begynte det å bli dårlig med bær. Andre fuglevenner bidro med noe fra fryseren, og så prøvde vi å spe på med epler, som vi hadde hørt skulle være bra sidensvansmat. Den fuglen som var så lite sky, gjorde nok at de nye også lot oss komme "innenfor komfortsonen".






Vi kunne stå bare en halv meter unna "epletreet" vårt på verandaen, og alle fuglene kom og spiste epler som om vi ikke var til stede! Og så kom det ytterligere noen svanser, ikke fullt så lite sky.

Blant disse var en som jagde vekk resten av flokken for å ha maten for seg selv(!) - og etter noen dager forsvant hele flokken...
Synd, men vi satt igjen med en følelse av at vi hadde opplevd noe "magisk".
                                               









En puslete gråtrost hadde også valgt(?) å tilbringe vinteren hos oss her i snøhaugen. Den var ikke særlig sky den heller. Et par ganger kom den også så godt som opp i henda på oss. Og så dukka det jammen opp enda en. Sjeldne vinterfugler her i Trysil!

Å overleve kuldegrader og snø er vanskelig for fugler som normalt foretrekker barmark året rundt. "Puslingen" satt og åt epler hele dagen, men den fikk kanskje ikke i seg nok energi. Den ble dessverre borte en dag i slutten av januar. Men den andre, som virker mye kvikkere, blir kanskje her til vårsola smelter bort snøen(?) Vi har i alle fall nok epler...