mandag 10. desember 2018

      Tårnfalkprosjektet i Trysil går sin gang




Det går med en tre ukers tid for å sjekke alle kassene og få med seg alle hekkingene hver sommer. Etter hvert blir dette kanskje i meste laget(?) Men det er vanskelig å slutte eller begrense seg dramatisk siden vi har drevet med dette så lenge og har de lange linjene fra det begynte å hekke tårnfalk i kassene våre omkring 1990... I år var det bra med mus, men likevel ikke noe egentlig toppår for falken. Det ble likevel merka "noen hundre" tårnfalkunger både av oss og flere andre medlemmer av Trysil RG.


Ikke noen spesielle hendelser i år og derfor ble ikke så mange bilder tatt, siden vi har sett og fotografert "alt" tidligere...

                                                                           











Det er ingen grunn til å tro at det blir færre falker hos oss. Det hogges "i hytt og pine", og trolig må mange av de artene som gjerne vil ha skikkelig "skog" og ikke bare enkeltstående trær, flytte på seg - eller helst minker de i antall. Men tårnfalken fryder seg! Den vi gjerne ha slike åpne "skoger" som dette. Men hekkeplasser fins neppe slike steder - og falken tar derfor mer enn gjerne i bruk kassene vi setter opp. I blant prøver vi oss med noen nye kassetyper, som denne åpne "skorsteinen", som egentlig ble satt opp først og fremst med tanke på haukugle, men som det ikke ble noen hekking i i år. Den vanlige kassetypen på 30x30x30 cm med åpen front er nok best. Likevel tar tårnfalken gjerne i bruk enda større kasser, f.eks. slike som er beregna på slagugle, om kassene står åpent nok med myrer eller hogstflater omkring.



lørdag 8. desember 2018

Hornugleunger













Det kan nok hende at det har vært en del hornugler som har hekket i år siden det har vært "brukbart" med smågnagere. Men vi merka i grunnen lite til denne arten før vi fikk melding om noen ugler som pep i trærne omkring en setervold - og de voksne uglene ble også sett. Vi ville jo konstatere hva slags ugler det var snakk om, og gjerne få oppleve hornugler på litt nært hold og eventuelt få merka ungene.



Det viste seg at det var hornugler, ja, men de var flygedyktig og satt høyt i granene ved setra. Moro å se og høre likevel; trolig var det 5 unger omkring.

En harepus var også frampå i skumringen.

       Vendehalsen tapte mot fluesnapperen 

Vi visste at svarthvit fluesnapper kan være stri når den kommer om våren og skal tilkjempe seg en hekkeplass - som kanskje en kjøttmeis allerede har okkupert. Ofte vinner vel kjøttmeisen siden den "kom først".
Men det skjer andre dramaer også i kampen om ei god kasse. Da jeg skulle merke ungene i ei kasse, fant jeg en død vendehals delvis innpakka i redematerialer ved siden av tre fluesnapperunger. Og under vendehalsen lå tre fluesnapperegg.


Det går an å gjette seg fram til hva som har skjedd: Den svarthvite fluesnapperen hadde bygd rede og lagt egg da vendehalsen kom for å kaste den ut, slik denne arten kan finne på. Men fluesnapperen ville det annerledes. Det ble en kamp inne i kassa; vendehalsen hadde møtt sin overmann, ble drept og gjort til en del av redet(!) Men det ble et lite kull av dette siden noen egg altså ble liggende under offeret...

Det ble forsåvidt bare tapere i denne kampen, men det gikk altså verst ut over vendehalsen, som er en regelmessig, men fåtallig, hekkeart ved hytta i Drevdalen ca 700 moh.
Det hører også med til historien at det likevel kom et kull vendehalser på vingene i år i samme område.

              Lappugla hekker 


Uansett hvor mange hekkinger det er av lappugle i Hedmark, så er Trysil tydeligvis ikke stedet for denne arten, dessverre.

Den fins jo, men i meget beskjedent antall, så langt vi klarer å finne ut av det.


Men noen få hekkinger kunne vi registrere i vårt område også i år, den ene i et hønsehaukerede, den andre på en platting. I tillegg var det et par som begynte i et haukrede, men som forsvant av uviss grunn.


Vi har hatt hekking på "platting" eller "brett" noen få ganger tidligere i gode smågnagerår. Selv om det nok var brukbart med mus, ville ingen benytte seg av våre innretninger i år. Men andre har også brett oppe, og som det ble hekking på(!) En enkel kasse, ikke noe spesielt forskjellig fra våre verken i konstruksjon eller biotop. Litt tilfeldig hvor den hekker kanskje, når det er flere kasser enn ugler(?) Eller kanskje heller: Ugla kan velge og vrake redeplasser og ta den som den liker best.


Siden vi ikke hadde noen "i boks" selv, var det stas da Stig kom og fortalte at han hadde funnet rugende lappugle i et gammelt hønsehaukrede han hadde funnet for flere år siden og inspisert årlig uten at det var bebodd. Første gang vi var der, lå hunnen og ruga. Vi så ingen ting til hannen, men alt så ut til å være i orden.

Ved neste besøk var det blitt tre unger i redet, og det så ut til at i hvert fall den største var på vei ut. I mens vi var der, kom hannen med mat (mus) som hunnen brakte med til ungene.












Siste besøk var etter at ungene var ute av redet, dvs. vi lurte på om det var gått bra, for det var ingen ugler å se, verken i redet eller i skogen omkring. Men så fikk vi øye på først en og så begge de voksne. Da visste vi at det var en eller flere unger i nærheten på bakken eller oppe i trærne.
















Det viste seg etter en god del leting at alle tre ungene hadde klart seg så langt! De satt spredt i terrenget og var vanskelig å finne...













Vi fikk hjelp av Trond Berg med å fange hunnen - og nesten hele familien ble ringmerket.  Nytt av året var at det ble brukt fargeringer på ungene, gule ringer utenfor Elverum.

Det blir spennende å se om disse ungene blir observert eller funnet igjen en gang!
















Veldig vellykket "prosjekt"! Vi har jo ikke opplevd så mange lappugler på nært hold og synes det hver gang er stor stas.

                                      Vi får nok aldri nok av disse flotte uglene!

fredag 7. desember 2018


Haukuglehekking i kunstige kvistreder

Vi har ganske mange store uglekasser oppe i passende biotoper for haukugle. Og i år ble det flere hekkinger enn noen gang i slike. Egentlig vil vi jo sjekke disse kassene i blant og følge litt med på hvordan hekkingen skrider fram - og selvfølgelig merke ungene når de er blitt passe store. Men vi gikk glipp av flere i år; kassene ble ikke sjekka skikkelig nok, det ble bare skrapa eller banka i kassetrærne. Siden det ikke kom ut noen ugler, var det vel ingen der, trodde jeg - men noen steder var det altså fugl likevel, som ble oppdaga etter at ungene hadde forlatt kassa...

Selv om det altså var bra med "haukuglekasser" omkring, så valgte to par å hekke i kvistreder, kunstige sådanne egentlig myntet på dvergfalk. Og dette var vel de seineste hekkingene vi har opplevd; ungene forlot ikke redene før i overgangen juni-juli! Ett av kullene var veldig vellykket med 5 store friske barn som kom seg ut i skogen; i det andre var det tre unger, men trolig var det bare én av dem som kom på vingene. Disse hekkingene ble i tillegg gjennomført i steikende varme denne unormalt fine sommeren...











Skinnlua måtte på selv om det var 25 grader - i tilfelle, for de voksne uglene var ikke langt unna...










Alle ungene som fikk ring både i kasser, hulltrær og kvistreder, var i godt hold. Det burde de også være i et slikt godt museår.

torsdag 6. desember 2018

                              Svalbard 

Vi hadde drømt ei stund om å få tatt en Svalbard-tur, men vi visste ikke riktig når eller hvor eller hva som var lurt for å få mest mulig ut av noen dager der. Og i år klarte vi å ta oss av gårde. Vi valgte å dra omkring midt i juni, og meldte oss på et lite cruise fra Longyearbyen og oppover langs vestkysten. Man lokka med isbjørn... og det ville vi jo veldig gjerne se. Nå ble det ikke akkurat slik vi hadde tenkt oss; det ble mye båt og fjell og isbreer - og gamle fangstfolk fra attenhundretallet! Mer enn nok egentlig. Men i løpet av de 5-6 dagene vi var der, hadde vi mange gode opplevelser også. Bilder av fugl (og dyr) måtte vi prøve å ta mellom slagene - og siste dagen da vi leide oss en bil. Her er noen inntrykk fra denne turen, som begynte litt mer spennende enn planlagt da det var bare så vidt at vi nådde flyet...(!)

















Vi bodde i Coalminers Cabins litt i utkanten av Longyearbyen, greit nok, men langt nok å gå til byen... 
Som de turistene vi var, var det jo fint å bruke litt tid på å bli kjent i byen, som var en trivelig småby.


Det vare mange rester etter gruvedrift å se i og omkring byen, f.eks. taubaner, og en del var absolutt falleferdig eller allerede falt sammen, men alt var "kulturminner" og skulle altså ikke fjernes...

Den først fuglearten vi fikk se på noenlunde nært hold, var snøspurven, som var over alt i bebyggelsen.

Men båtturen var det viktigste, 4 dager - faktisk for det meste i fint vær! Vi var innom russiske Barentsburg på vei ut Isfjorden før vi satte kursen nordover.




I løpet av turen var det flere stopp under veis, og ved hjelp av småbåter kom vi oss i land flere steder. Variert opplegg forsåvidt, men altså for lite tid til virkelig å studere naturen - annet enn fra båten. Og naturen var mektig!

















Det ble ingen stopp ved fuglefjell langs vestkysten, noe vi hadde håpet, men stadig sjøfugl å se fra båten, alle de "vanlige" som man kan forvente i de farvannene.











Etter hvert ble vi kjent med noen hyggelige medpassasjerer, særlig dem vi inntok alle måltidene sammen med, Torstein og Hanne fra Trøndelag. Maten var utmerket, men "rommet" vårt var nærmeste et kott - med maskinrommet som nærmeste nabo...




























Det ble jo noe fugl på brikka i løpet av disse dagene. Her er noen av dem.















Myrsnipe, fjæreplytt, svømmesnipe, stjertand, smålom, krykkje og polarmåke var noen av dem vi så med utgangspunkt i Longyearbyen. Og under marsjen bl.a. sandløper og storjo og selvfølgelig polarmåke og ærfugl, som det var mye av.








































Polarsvøm-mesnipe skulle ikke være vanskelig å finne, ble det sagt, men vi så bare ett individ. Fin fugl!
Blant hvitkinngjessene var det en vi lurte lenge på. Men det var visst bare en helhvit hvitkinn. Ellers så vi bl.a. havelle og masse rødnebbterner.                                                     

























Hvitkinngåsa var den vanligste gåsa, også inne i selve Longyearbyen - og som vi også hørte og så mange av høyt oppe i de bratte fjellveggene. De hekker vel der(?)




Fjelljo så vi flere av, bl.a. en som var særdeles lite sky, vi var bare en knapp meter unna...
Og havhesten fulgte båten stadig.

















Svalbardrypa var lite sky og derfor lett å få bilder av. Selv midt i Longyearbyen hendte det at vi så den.




















Inne i Adventdalen så vi mye reinsdyr. Ganske runde og kortbeinte sammenlignet med dem på fastlandet. Og det er ikke pga maten de eter, for det så ut til å være skrinne greier...





Den ultimate drømmen for oss på turen var selvsagt å få se isbjørn, som Hurtigruten faktisk reklamerte med(!)

                                                                            Men slik gikk det dessverre ikke; bortsett fra en utstoppet bjønn i Svalbardmuseet og noen digre spor ved en ilandstigning under veis, var disse vi "fant" i Longyearbyen de som lignet mest... Ellers så vi noen få dyrearter: en hval eller to på langt hold, en sel, en fjellrev og et antall hvalross på ganske langt hold. Den største flokken vi så, var på Muffen på 80 grader nord.

En minnerik tur altså - og vi vil tilbake seinere en gang og se det vi ikke fikk se denne gangen!