Noen vårfugler

Det er alltid artig når de første vårfuglene kommer.
Den første svarttrosten dukka opp allerede i slutten av februar, og det var jo spesielt tidlig. Ellers gikk det en måned før det ble flere av dem. Vi hadde opptil 12-14 i hagen samtidig og fikk merka 35.




Så kom de i slutten av mars og utover i april, de som pleier å komme tidligst.





Rødstrupa dro også nytte av mat på forplassen siden det fortsatt var bra med snø da den kom.



















Kråka "kjem med mart'nsfolket" het det i gammal tid, og det vil si ei uke ute i mars eller der omkring. Men nå er det mange kråker her gjennom vinteren. Blant kråkefuglene som samla seg på gjenvinningstasjonen i begynnelsen av mars, var også ei kornkråke, en art som slett ikke er vanlig her i Trysil.
















Nærmeste hekkeområde for kornkråker er i Hamar-området, der det er en ganske bra bestand.


Det er som regel ikke før seint i mars at det begynner å bli mulig for diverse vannfugler å finne åpent vann. Men det skal ikke være store råka før de første kommer. Stokkanda er tidlig, det samme er sangsvana -











- og kvinanda selvsagt, som ganske snart begynner å se etter passende reirplasser i hulltrær eller kasser.

Denne kassa passer best for tårnfalk...

 

                                                                                                                                                           
Laksanda er også tidlig ute. Er det laksender å se, er det vel fisk å finne også...


Bokfinken kom som vanlig først, men så kom bjørkefinken i større eller mindre flokker og invaderer forplassene. Artig det, og en dansk-merka fugl var jo ekstra artig!

Det ble tidlig snøbart denne våren. Allerede før april var over, var all snøen borte rundt huset hjemme. Også på hytta var det mer bart enn snø, sjeldent tidlig.
























Tranene var også tidlig ute, altså i mens det fortsatt var bra med snø i felten.

Og så kom tilbakeslaget. Den 6. mai kom kaldværet og snøen tilbake, 20-30 cm! Det ble en pause for trekkfuglene som egenlig skulle komme da...












Blant de ellers så vanlige fuglene på forplassen dukka det opp en litt mer uvanlig art, en ringtrost. At det skjedde på hytta i Drevdalen, var ingen bombe, for der har det vært ringtrost på fuglematen i blant tidligere år også. Men at den også plutselig satt i hagen nede i bygda, var mer spesielt.

Kaieliv

Etter at vi fikk hekking av kaier i tre kasser i 2018, ble det spennende å prøve å få enda flere hekkinger... Og det ser ut som om denne arten har hatt en veldig vekst her i Trysil de siste par årene. Gjennom vinteren og våren har det vært en ganske stor flokk ved gjennvinningsanlegget sør i bygda her. I tillegg blir det sett kaier sammen med andre kråkefugler i Trysilfjellet.

Før sesongen ble det flyttet flere kasser som ikke sto optimalt. Nå står kassene ganske tett, men "sentralt". I tillegg er det to kasser et annet sted - og Ole Petter har også fått opp to kasser.

En inspeksjon tidlig i april viste at kaiene hadde funnet kassene og stadig kikka på dem på utenpå og inni.



Flere ganger gjennom våren har jeg sett at kaiene stadig er i og på kassene, så det ser veldig lovende ut med hensyn på hekking i år!


























Det blir ingen kassesjekk før mot slutten av mai, men den blir jo spennende!

Lavskrike-prosjektet

- gikk sin gang utover ettervinteren. Det ble startet med foring på 6 steder 19. januar øst for Trysilelva, og seinere ble det foret på like mange steder vestover, alle 500-600 moh. Og lavskrika fant maten de aller fleste stedene.


Neste steg i "prosessen" var å få ringmerka flest mulig av 'skrikene.



Vær og vind gjennom februar-mars var ikke alltid like gunstig når det gjaldt å bruke nett og fange fugl i skogen. Derfor ble det ingen aktivitet på oss før den 25. mars. Men da ble det ringmerking nokså jevnt utover til den 10. april. Da hadde vi gjort fangstforsøk på alle de stedene vi hadde hatt jamn foring på og sett fugl.



Til sammen ble det registrert 37 lavskriker på foringsplassene pluss én litt uavhengig av maten. Så langt var valg av steder for foring vellykket, og egentlig flere lavskriker enn forventet, ble sett.
Lavskrika er lite sky, men likevel var det mange ganger den var litt vrien å få tak i. Likevel ble fangsten absolutt vellykket: 28 lavskriker ble ringmerket denne perioden!



Alle fuglene ble målt og veid og fotografert. Mye av målet for denne første sesongen har vært å lære litt om fjærdrakt og myting og forskjeller på voksne og ungfugler og gjerne hann og hunn. Særlig tok vi bilder av hale og ving. Forskjellen i form på alula/lillevingen og halefjærene gjør det mulig å aldersbestemme lavskrikene. Mål og vekt kan si mye om kjønn. Bildene vil etter hvert hjelpe oss med å bli sikrere i å bestemme dette.

 

Vi så at lavskrikene hadde hver sin "personlighet". Noen var hissige, andre var rolige - og én la seg til og med til å

"ruge" i handa!











Meningen er å følge opp dette til høsten eller kanskje tidlig på vinteren før det blir for mye snø.
Det blir spennende å se om de samme fuglene dukker opp igjen - kanskje sammen med årets kull?

Sangsvaner i mars

Et herlig vårtegn!

En av de aller tidligste trekkfuglene som dukker opp om våren hos oss, er sangsvana. Enkeltfugler eller et par tar seg en sveip oppover dalen for å sjekke om det er liv laga, altså om det er åpent vann å finne.
Det er ikke mange steder isen åpner seg nok i mars. Men Strandevja, bekken som renner gjennom Enga og ut i Trysilelva nord for Saga, er tidlig åpen.

På en trugetur i området den 24. mars viste det seg at både stokkender og sangsvaner var på plass i evja. Sangsvanene var forresten hørt eller sett noen dager allerede, fortalte noen som bor i nærheten.

Snø og is nesten over alt, men svanene kommer hvert år omtrent samtidig med andre tidligtrekkere, som svarttrost, bokfink og grønnsisik. Herlige vårtegn!

                  Trist skjebne for spurveugla

Når det blir lite mat i skogen, trekker i blant spurveugla til gards, særlig ut på vårparten, i "vårknipa". Omkring husene er det kanskje større sjanse for å finne seg ei mus - og i hvert fall så er det meiser på fuglebrettet. Småfugl er også grei mat for spurveugla.
Men det er også flere farer der folk bor og ferdes. Biltrafikk er kanskje ikke det største problemet akkurat for denne lille ugla, men så er det lystråder, vindusruter og andre konstruksjoner - og så  katter da!

Vi fikk inn ei spurveugle som ikke var spesielt glad i å fly. Den hadde tydeligvis vært borti noe den ikke tålte, for den lot seg lett fange med hendene på snøen. Ved nærmere undersøkelse, blant annet hos veterinær Langaanes i Trysil, ble det konstatert at det ikke var noen brudd eller annet som skulle hemme flygeevnen. Men den hadde mista en del fjær og dun på strupen og på hodet ved det ene øret, som syntes godt. Hva slags eventuelle indre skader den hadde, var det vanskelig å si noe om.
Den ble satt i et undulatbur på en rolig plass. Rune Moen hadde mus i fryseren for nettopp slike påkommende tilfeller, og vi fikk et par til å begynne med. Det tok ikke langt tid før ugla hadde spist hodet til den ene og "lagra" begge i hjørnet på buret. Og snart spiste den begge musene. Godt tegn på at den i store trekk var frisk - og at den var skrubbsulten.
Etter at den hadde vært et par døgn til i buret, og hadde spist bra hver dag, prøvde vi å slippe den ut igjen. Men den fløy ikke helt bra, og vi henta den inn igjen.
                     







Så tok vi med spurveugla til Rune. Han har innreda to rom i uthuset til oppbevaring av skadde fugler. Han har hatt både våk og hauk til rehabilitering der. Etter litt tetting av diverse åpninger, satte vi spurveugla i uthuset. Der så det ut til at den fant seg til rette. Rommet er såpass stort at det var mulighet for bra flygetrening. Mus ble lagt inn og ble spist, og ugla viste at den kunne fly både bortover og oppover. Noen dager, eventuelt noen uker, her mente vi ville være en bra forberedelse til et liv i friluft igjen.

















Men etter noen dager lå den en morgen død på gulvet! De siste musene som ble lagt inn, var spist, og kvelden før var den i full vigør. Så dette var overraskende og veldig synd. Så da hadde den vel kanskje skader som var alvorlige, uten at vi forsto det.
Men vi trøster oss med at spurveugla neppe hadde overlevd utendørs uansett...