Gråspett på forplassen

 

Det er nesten bare vinterstid på uthengt fete av noe slag at vi har sett gråspetten. Og det skjer hvert år. Andre forteller også om gråspett, så det må jo være noen av dem omkring. Men hvor er de på sommeren, tro?
Denne hannen som har vært innom oss nå i overgangen mars-april, var nysgjerrig på eplene, men valgte selvfølgelig spekket...

             Sidensvans - igjen

De sidensvansene som gledet oss med sitt nærvær i januar, forlot oss i slutten av måneden. Et par måneder framover snødde det stadig, og i perioder var det rimelig kaldt og guffent. Vi fortsatte å fore på "epletreet" på verandaen, og meisene overtok forplassen.
Det har vel aldri vært så mye blåmeis å se her noen vinter tidligere. Opptil 10-12 blåmeis samtidig spiste epler og nøtter, og i blant var det enda flere omkring i buskene.














Vi visste vel egentlig ikke at blåmeisen var så glad i epler.



Slik var det i et par måneder.
Men like før påske dukket det opp en sidensvans igjen - som ganske snart fikk selskap av noen til. Kanskje det var det den samme flokken på 5-6 fugler som var her i slutten av januar(?)  I denne flokken var det en skikkelig "sinting" som ville ha all maten for seg selv og jagde vekk alle som prøvde å få seg en eplebit - som i januar... 

Påsken, i slutten av mars, var veldig flott med sol fra klar himmel og med nedi -20 grader om nettene. Sidensvansflokken ble stadig større gjennom påsken, dvs noen dro nok og andre kom til.



Ei uke ute i april var det nesten 20 svanser som daglig, eller helst hele dagen, åt epler på verandaen. Noen svarttroster - og gråtrosten som har vært her hele vinteren(!) var også med på eplefesten.

Vinterfugl

Vi må vel innrømme at vi nærmest "ligger i hi" gjennom mye av vinteren - i hvert fall med tanke på fugleopplevelser. Bare noen få tilfeldige slengere av vinterfugl å se i skogen, mest fra bilvinduet... som storfugl og orrfugl som beiter. Snø i metervis på bakken og i lange perioder også nesten heldekkende på trærne har ikke gjort det lett å være til for de skapningene som "trøter tia her" denne vinteren.

Vi hadde en viss forhåpning om at bare det drøyde litt utpå ettervinteren, så ville uglene begynne å vise sin tilstedeværelse. Det skjedde i grunnen ikke.

Vi har riktig nok sett haukugle på topp noen ganger, som viser at de finnes og at de finner seg mat/mus. Men gjennom vinteren og våren så langt har det nesten ikke vært perleugle å høre - selv om andre sier de har hørt "harrahukra" her og der. Masse snø, stadige snøfall - men er ikke perleuglene tilpasset det da? Nå nesten midt i april er fortsatt håpet der om å få noen ugleopplevelser i våres, men vi har begynt å tvile...

Sidensvans på verandaen - et lyspunkt i mørketida

Da vinteren var på det aller mørkeste, var det ikke veldig mye håp om noen fugleopplevelser å snakke om. Men på fuglematen var det jo noe liv, først og fremst av meiser, trivelig det. Men så fant vi en del rognebær vi hadde tatt vare på fra i høst. Egentlig hadde vi ment å bruke dem på seinhøsten imens det fortsatt var noen flokker av sidensvans omkring - men dem så vi aldri noe til hos oss, og bæra ble liggende.

Det gikk ikke mange dagene etter at vi på nyåret hadde lagt ut rognebæra, før det dukket opp en enslig sidensvans. Det var ned mot -20 grader, mye snø og sikkert ganske umulig å finne "naturlig" mat, så denne fuglen kastet seg glupsk over bæra. Selv om vi gikk ut og inn på verandaen, bare to tre meter fra fuglematen, fløy ikke 'svansen langt unna. Etter noen få dager reagerte den ikke i det hele tatt, bare spiste videre. Og snart overvant den den siste redselen for oss - da vi for moro skyld serverte rognebær rett fra handa! Det hadde vi verken opplevd sjøl eller hørt om tidligere.

Da det etter noen dager dukket opp to tre sidensvanser til, begynte det å bli dårlig med bær. Andre fuglevenner bidro med noe fra fryseren, og så prøvde vi å spe på med epler, som vi hadde hørt skulle være bra sidensvansmat. Den fuglen som var så lite sky, gjorde nok at de nye også lot oss komme "innenfor komfortsonen".

Vi kunne stå bare en halv meter unna "epletreet" vårt på verandaen, og alle fuglene kom og spiste epler som om vi ikke var til stede! Og så kom det ytterligere noen svanser, ikke fullt så lite sky.

Blant disse var en som jagde vekk resten av flokken for å ha maten for seg selv(!) - og etter noen dager forsvant hele flokken...
Synd, men vi satt igjen med en følelse av at vi hadde opplevd noe "magisk".
                                               









En puslete gråtrost hadde også valgt(?) å tilbringe vinteren hos oss her i snøhaugen. Den var ikke særlig sky den heller. Et par ganger kom den også så godt som opp i henda på oss. Og så dukka det jammen opp enda en. Sjeldne vinterfugler her i Trysil!

Å overleve kuldegrader og snø er vanskelig for fugler som normalt foretrekker barmark året rundt. "Puslingen" satt og åt epler hele dagen, men den fikk kanskje ikke i seg nok energi. Den ble dessverre borte en dag i slutten av januar. Men den andre, som virker mye kvikkere, blir kanskje her til vårsola smelter bort snøen(?) Vi har i alle fall nok epler...

En liten snutt fra våre møter med lappugla

       "Høstjakta"  er i gang!     Ugler i natten

En eldre perleugle med flere
generasjoner håndsvingfjær.

Sommeren er fin, men likevel gleder vi oss til august-september da det blir tid for å sjekke om det er noen "høstugler" i skogen. Dette er en aktivitet som er drevet i Trysil i 10 år. Det er jo spennende hvert år, men litt ekstra slike høster som i 2017 etter en sommer da det var en del hekkinger å finne. 

Det er som de fleste år særlig perleugler det dreier seg om.

Og det er/var ugler i skogen, men i skrivende stund ser det ikke ut til at det "tar av" skikkelig i høst, selv om det er langt flere ugler å høre og fange/merke enn det var i -15 og -16. Det ligner egentlig mest på sesongen 2013 - som var et oppgangsår for smågnagerne akkurat som nå i 2017 - og som ble etterfulgt av et kjempebra ugleår året etter...

Haukugle

 Vi prøver og håper alltid på noen andre ugler også. Før det blir helt mørkt bruker vi ofte spurveugle- og/eller haukuglelyd. Så langt har vi ikke sett snurten av andre ugler enn haukugler. Det har vært en del hekkinger av denne både her i Trysil og i Sør-Norge forøvrig etter en invasjon høsten-16. Og hver kveld har vi "fått kontakt" med en eller flere haukugler. Ikke helt lett å lure i nettet, men nå midt i september har vi merket 7. Ok det...
I underkant av 100 perleugler i løpet av disse tre ukene er forsåvidt bra. Særlig når vi tar i betraktning at det som vanligvis er den beste tida, første del av september, nærmest har regnet bort!

Noen ganger må vi bruke uv-lampe for å se hvilke vingefjær som nylig er mytt, noe som forteller oss om alderen på perleuglene.










Men siden det er mest ungfugl omkring, som ikke har mytt noen vingefjær enda og som derfor er lett å aldersbestemme -

brukte vi uv-lampa på oss selv...

                  Vepsevåk - en av de seine

En fugl som vanligvis har unger helt på slutten av sommeren etter at "alle" andre har unger som tildels forlengst har unger som flyr og er selvstendig, må jo være tilpasset akkurat det - nemlig at maten deres er rikelig og tilgjengelig på ettersommeren. Dessuten må det ligge i ungene at de nesten umiddelbart etter at de kan fly, vender nebbet sørover og faktisk finner fram til Afrika helt på egen ving uten hjelp av foreldrene med retning og avstand. Slik er vepsevåken, ikke helt enestående blant trekkfuglene, men en imponerende tilpasning har den i seg!

Vi var så heldig også i år å få være med Stig for å se på og ringmerke ungene i et rede han fant for 4-5 år siden, og som de to siste åra har huset vepsevåk.


















Redet ligger ikke langt fra veg, men likevel anonymt og skjult for folk flest. Man skal ha "god teft" for å finne slike reder. Og det
har Stig!



















Etter merking av to barn som så veldig forskjellig ut i alder, men som ellers var friske, spreke og tunge, ble det en liten fotoøkt til minneboka...