Ugletid - igjen

Så er vi i gang igjen, med sjekk av uglekassene våre. Perleugla har vært i fokus i det siste - ikke for det at det er det mest spente, men fordi det er kasser for denne arten vi har flest av. Dessuten er slutten av april en grei tid å begynne med kassesjekken. Da bør de fleste perleuglene som har tenkt å hekke i år, ha begynt.

Det begynte så bra, men fortsatte "moderat til dårlig". Etter å ha sjekka godt og vel halvparten av våre 300 perleuglekasser, har vi registrert ca 35 hekkeforsøk. En absolutt økning siden i fjor og forfjor. Men det ser ut til at hele økningen har skjedd i vestre del av vårt aktivitetsområde. Østafor og sønnafor er det visst bortimot like dårlig som de siste åra - hvis ikke uglene venter på bedre forhold og setter i gang ute i mai(?)









Like artig hver gang vi forstår at det er liv i boksen. Vi begynne med å banke eller skrape på redetreet. Som regel kommer ugla opp for å sjekk hvem fredsforstyrreren er - og blir sittende i flyhullet til vi har forduftet. Men ved to anledninger nå i april har vi trodd at kassa var tom helt til vi tok bilde med selvutløser inne i kassa - og fant at kassa faktisk var bebodd!










Noen ugler har allerede gitt opp, kanskje fordi det ikke var så mye mus som de først trodde, eller selvfølgelig kanskje av helt andre årsaker. Dessuten har vi funnet tre kull som er plyndret - trolig av mår.
Slikt skjer hvert år og muligens enda oftere i dårlige museår da måren er rimelig desperat etter å finne mat. Da ser det ut til at den kan våge seg lenger fra den beskyttende skogen og plyndrer kasser som vi ellers regner som mårsikre fordi de står et godt stykke ute på ei hogstflate eller ei myr.

Og så var det enkelte andre ting å berette om - f.eks. om den perleugla som begynte å hekke i ei kasse som sto i skogen - og som opplevde at skogen rett og slett forsvant omkring den i mens den lå der og ruget!! Hannen må finne mat lenger unna og må våge seg over et stort trefritt og dermed utrygt område for å bringe mat til hunnen i kassa, og seinere de ungene som vokser opp der, dersom dette hekkeforsøket i det hele tatt går bra...

Det var en gang en skog...
      













Men noen steder så vi at de faktisk hadde tatt hensyn til fuglene - og satt igjen et ospeholt som om noen tid kan bli gode redetrær for hakkespetter, ugler og andre hullrugere.

                                                En kaffepause mellom alle uglene...

50 år med ringmerking 15/4-1967 - 15/4-2017. 

En liten markering med "egobilder" på jubileumsdagen

Egentlig er det jo helt forferdelig å tenke på, men likevel verdt å stoppe opp litt og markere at det har gått så mange år siden jeg begynte å ringmerke fugl! 

Forresten har jeg faktisk ikke tenkt å gi meg riktig enda heller...

Den 15. april 1967 merka jeg min første fugl, en kjøttmeis, med egen lisens!
Lite ante jeg den gang at denne aktiviteten skulle komme til å prege mye av fritida de neste par generasjonene... Men det har den gjort. Litt ujevn innsats de første åra og forsåvidt nå i det siste også, men en del fugl har fått ring gjennom alle disse åra - og det er lenge siden jeg rundet 100 000 fugl merket...




Jeg fikk kontakt med ornitologen Gunnar Lied på fuglemøter på Blindern i NOF's lokallag i Oslo og fikk være med han og en del andre fugleinteresserte på fuglemerking på Akerøya på Hvaler i 1966. Og så var tanken om egen ringmerking sådd. Holger Holgersen var leder for ringmerkingen på Stavanger Museum, og etter litt brevskriving gjennom vinteren, så fikk jeg altså egen ringmerkingslisens for å merke i fuglekassene mine og på forplassen på hytta ved Drøbak (med felle; nett var ikke tema enda) - til tross for at jeg egentlig var litt for ung (17 år) og at de ikke tok inn noen nye merkere for tiden. Stor glede!




Ringmerkingen i Norge den gangen var ikke så godt organisert som nå. Holgersen sto for alt som hadde å gjøre med ringer, lisenser, arkivering og oppsummeringer, samt kontakt med merkerne og folk som meldte om gjenfunn fra inn- og utland - i tillegg til andre oppgaver ved museet. Noen kursing av nye merkere var det ikke snakk om, Opplæringen gikk direkte fra mann til mann.

Etter et par år fikk jeg generell merkelisens med tillatelse til å merke unger av alle arter over hele Norge. Så flytta jeg til Trysil i 1972, og etter noen år tok merkingen seg opp etter som jeg ble kjent med folk og fugl i kommunen.
I 1979 ble Trysil Ringmerkingsgruppe startet med to deltagere til: Bjørn Tore Bækken og Bjørn Gunnar Smestad.











Og i 1981 tok jeg det siste steget og fikk lisens for bruk av nett ved fangst for ringmerking. Det var etter at vi så smått hadde begynt å forstå at det kunne være et interessant fugleliv på Enga ved Trysilelva. Siden da har dette vært en fast merkeplass for Trysil RG, dog med relativt liten aktivitet i flere år nå. Besøk av skoleunger fra Innbygda skole har vært fast i over 30 år og fortsetter enda.


Merkegruppa har hatt noen medlemmer som har kommet og gått, men "den harde kjerne" er der fortsatt. I tillegg til de ovennevnte har Ole Petter Blestad og Arne Floden vært med lenge - og for tre år siden ble Arnhild også med i gruppa.

Det ble ikke tatt noen bilder av aktiviteten min de første åra, dessverre, det hadde jo vært artig å sett nå... Men så er det blitt en del siden. Her er et lite utvalg "ego-bilder" med noen kommentarer der det er noe å bemerke.

Ugler har hele tiden hatt første prioritet. Og merking av lappuglene ved den først kjente hekkingen i Sør-Norge i 1989, var jo en stor begivenhet!

Og siden har det stadig blitt håndtering av ugler...

Haukugler i blant, men ikke hvert år.


Det har blitt merket mange perleugler etter hvert i fuglekassene, men også natterstid på høsten da uglene kan være i farta etter hekkesesongen og før de har etablert seg til neste sesong.













Det har ikke vært ofte det har skjedd i Trysil, men når vi finner slagugle eller lappugle på våre trakter, så gjør vi maksimalt ut av det. Spesielt artig er det jo om vi har hekking i egne kasser...

 

Lappuglehekking på egen "platting" i 2013 var stor stas!

De siste åra har vi vært så heldige å få delta litt i Gunnar Nyhus sitt kasseprosjekt på slagugle i Sverige. Stas uansett, og særlig fordi vi ikke har hatt kontakt med denne ugla på hjemmebane på flere år.















Hubro er også sjelden hos oss, selv om vi har merka en del kull siden 1987. Stas når det blir en vellykket hekking!

I tillegg til ugler er det tårnfalk det er jobbet mye med. Noen tusen tårnfalkunger er merket i et stort antall fuglekasser i Trysil pluss noen i Åmot og Engerdal.

Og så noen få andre arter og anledninger til slutt...

"Storfalk", jakt-og vandrefalk, er alltid interessant!



Merking av
"småfugl" er vel egentlig det jeg har drevet mest med, i fuglekasser på forplass og tilfeldige funn.





Og siden kvinanda er en kassehekker, er det blitt noen slike også.




Vi har noen kunstige reder for fiskeørn i Trysil - der ørna hekker stadig. Ekstra stas med slike prosjekter som følges opp årlig


Kanskje er jeg ikke fullt så opptatt av eller fascinert av selve ringmerkingen som jeg var en gang, men interessen for fugl er jo like stor som alltid. Fortsatt er det noe nytt å lære om fugl med denne metoden. Naturen er faktisk truet fra alle kanter, så det kan være enda viktigere enn noen gang å følge med på hva som skjer med fuglelivet. 

 

Fotoglimt fra en fórplass i skogen

Det er flere "forplassarter" vi ikke har eller har sjelden ved huset nede i bebyggelsen. Derfor hengte vi ut diverse fuglemat et sted i skogen, ca 500 moh ganske langt fra folk for å se hva slags liv det kunne bli et slikt sted.





Og som forventet, dukka de artene opp som vi håpet på. Vi la ut mat hele vinteren, men var vel ikke så flinke til å "bruke" denne plassen slik vi tenkte, altså først bare for å se, så for å fotografere og eventuelt også fange for ringmerking. Dette siste ble det ikke noe av. Men noe fotografering ble det jo, selv om dette heller ikke tok av helt slik vi hadde tenkt. Men dette var et forsøk. Neste år planlegger vi kanskje bedre både med tanke på foto og ringmerking.




Toppmeisen er svært sjelden
"i bygda", men den sees jo stadig "i skogen".


Det var artig å se at den kom på fuglematen, 2-3 individer vanligvis. Ikke var den spesielt sky heller. Dette var altså en av de artene vi håpet på og som vi ville studere litt nærmere. Den var veldig rastløs og derfor ikke bestandig lett å få gode bilder av...

Vi hadde sett før at enkeltindivider av meisene, ja, faktisk av de fleste artene, kan ha et kortere over- enn undernebb. Vi har hørt og trodd at dette har sammenheng med en ensidig bruk av solsikkefrø. Altså skal det skyldes slitasje gjennom vinteren - som ikke gir "varig mén", men nebbet vokser ut igjen på våren/sommeren. Men etter det vi så, spiste toppmeisen aldri solsikkefrø, bare nøtter og fett - men fikk altså likevel dette korte overnebbet...

Selv om vi bor i en typisk skogkommune, er ikke granmeis vanlig ved huset på vinteren. Men på denne forplassen var det opptil flere - og som var enda mindre sky enn toppmeisen. Den hadde sikkert henta frø rett fra handa om vi hadde prøvd å få til det.

Granmeisen, tita, fins i skogterreng over store deler av landet - hele året. Den hamstrer mat når det er overskudd, så den har litt å tære på utover ettervinteren. Likevel er det nesten utrolig at denne lille fuglen klarer seg "på egen hånd", dvs. "egen ving", gjennom kalde og lange netter uten at det er helt nødvendig å trekke til bebyggelse. Men den sier ikke nei takk til uthengte frø, nøtter eller fett om det skulle være tilgang på det innenfor leveområdet dens.

De andre meisene, kjøtt- og blåmeis, på denne forplassen var fåtallig og egentlig av liten interesse fordi de også stadig er å se ved heimen. Men det er interessant å se at blåmeisen også fins langt til skogs i Trysilskogen. Dette er en art som det er blitt stadig vanligere på våre trakter.

Og så var det en og annen liten flokk med gråsisik å se; ingen store mengder som det kan være enkelte år.

Den andre arten som vi gjerne skulle ha på nært hold, er på mange måter den flotteste: lavskrika. Tre stykker av disse stillferdige "mystiske" kråkefuglene var stadig å se - på ganske nært hold. Plutselig var de der like ved oss og like fort forsvant de i skogen igjen. Lavskrika fins vanlig fåtallig i barskogen her, men kan være fraværende på mange forplasser. En flott fugl!