fredag 9. februar 2018

Sidensvans på verandaen - et lyspunkt i mørketida




Da vinteren var på det aller mørkeste, var det ikke veldig mye håp om noen fugleopplevelser å snakke om. Men på fuglematen var det jo noe liv, først og fremst av meiser, trivelig det. Men så fant vi en del rognebær vi hadde tatt vare på fra i høst. Egentlig hadde vi ment å bruke dem på seinhøsten imens det fortsatt var noen flokker av sidensvans omkring - men dem så vi aldri noe til hos oss, og bæra ble liggende.

Det gikk ikke mange dagene etter at vi på nyåret hadde lagt ut rognebæra, før det dukket opp en enslig sidensvans. Det var ned mot -20 grader, mye snø og sikkert ganske umulig å finne "naturlig" mat, så denne fuglen kastet seg glupsk over bæra. Selv om vi gikk ut og inn på verandaen, bare to tre meter fra fuglematen, fløy ikke 'svansen langt unna. Etter noen få dager reagerte den ikke i det hele tatt, bare spiste videre. Og snart overvant den den siste redselen for oss - da vi for moro skyld serverte rognebær rett fra handa! Det hadde vi verken opplevd sjøl eller hørt om tidligere.





Da det etter noen dager dukket opp to tre sidensvanser til, begynte det å bli dårlig med bær. Andre fuglevenner bidro med noe fra fryseren, og så prøvde vi å spe på med epler, som vi hadde hørt skulle være bra sidensvansmat. Den fuglen som var så lite sky, gjorde nok at de nye også lot oss komme "innenfor komfortsonen".






Vi kunne stå bare en halv meter unna "epletreet" vårt på verandaen, og alle fuglene kom og spiste epler som om vi ikke var til stede! Og så kom det ytterligere noen svanser, ikke fullt så lite sky.

Blant disse var en som jagde vekk resten av flokken for å ha maten for seg selv(!) - og etter noen dager forsvant hele flokken...
Synd, men vi satt igjen med en følelse av at vi hadde opplevd noe "magisk".
                                               









En puslete gråtrost hadde også valgt(?) å tilbringe vinteren hos oss her i snøhaugen. Den var ikke særlig sky den heller. Et par ganger kom den også så godt som opp i henda på oss. Og så dukka det jammen opp enda en. Sjeldne vinterfugler her i Trysil!

Å overleve kuldegrader og snø er vanskelig for fugler som normalt foretrekker barmark året rundt. "Puslingen" satt og åt epler hele dagen, men den fikk kanskje ikke i seg nok energi. Den ble dessverre borte en dag i slutten av januar. Men den andre, som virker mye kvikkere, blir kanskje her til vårsola smelter bort snøen(?) Vi har i alle fall nok epler...



mandag 11. september 2017

       "Høstjakta"  er i gang!     Ugler i natten


En eldre perleugle med flere
generasjoner håndsvingfjær.
Sommeren er fin, men likevel gleder vi oss til august-september da det blir tid for å sjekke om det er noen "høstugler" i skogen. Dette er en aktivitet som er drevet i Trysil i 10 år. Det er jo spennende hvert år, men litt ekstra slike høster som i 2017 etter en sommer da det var en del hekkinger å finne. 

Det er som de fleste år særlig perleugler det dreier seg om.









Og det er/var ugler i skogen, men i skrivende stund ser det ikke ut til at det "tar av" skikkelig i høst, selv om det er langt flere ugler å høre og fange/merke enn det var i -15 og -16. Det ligner egentlig mest på sesongen 2013 - som var et oppgangsår for smågnagerne akkurat som nå i 2017 - og som ble etterfulgt av et kjempebra ugleår året etter...

Haukugle
 Vi prøver og håper alltid på noen andre ugler også. Før det blir helt mørkt bruker vi ofte spurveugle- og/eller haukuglelyd. Så langt har vi ikke sett snurten av andre ugler enn haukugler. Det har vært en del hekkinger av denne både her i Trysil og i Sør-Norge forøvrig etter en invasjon høsten-16. Og hver kveld har vi "fått kontakt" med en eller flere haukugler. Ikke helt lett å lure i nettet, men nå midt i september har vi merket 7. Ok det...
I underkant av 100 perleugler i løpet av disse tre ukene er forsåvidt bra. Særlig når vi tar i betraktning at det som vanligvis er den beste tida, første del av september, nærmest har regnet bort!

Noen ganger må vi bruke uv-lampe for å se hvilke vingefjær som nylig er mytt, noe som forteller oss om alderen på perleuglene.










Men siden det er mest ungfugl omkring, som ikke har mytt noen vingefjær enda og som derfor er lett å aldersbestemme -

brukte vi uv-lampa på oss selv...

mandag 28. august 2017

                  Vepsevåk - en av de seine



En fugl som vanligvis har unger helt på slutten av sommeren etter at "alle" andre har unger som tildels forlengst har unger som flyr og er selvstendig, må jo være tilpasset akkurat det - nemlig at maten deres er rikelig og tilgjengelig på ettersommeren. Dessuten må det ligge i ungene at de nesten umiddelbart etter at de kan fly, vender nebbet sørover og faktisk finner fram til Afrika helt på egen ving uten hjelp av foreldrene med retning og avstand. Slik er vepsevåken, ikke helt enestående blant trekkfuglene, men en imponerende tilpasning har den i seg!






Vi var så heldig også i år å få være med Stig for å se på og ringmerke ungene i et rede han fant for 4-5 år siden, og som de to siste åra har huset vepsevåk.


















Redet ligger ikke langt fra veg, men likevel anonymt og skjult for folk flest. Man skal ha "god teft" for å finne slike reder. Og det
har Stig!



















Etter merking av to barn som så veldig forskjellig ut i alder, men som ellers var friske, spreke og tunge, ble det en liten fotoøkt til minneboka...

Fiskeørn i redet vårt

Vi hadde hørt av andre at det var et bra år for fiskeørna. Det var hekking i flere reder, også i noen av dem som ikke blir brukt regelmessig. Så vi var bra optimistiske da vi gikk inn til vårt kunstige rede - der det har vært hekking de to siste åra. Vi ser ikke redet fra vegen og er ikke innover i myrtraktene der ellers gjennom sommeren, så derfor er det like spennende med denne turen hvert år.





Og ørna var jo på plass! De hadde bygd på redet litt slik at det var blitt litt vanskeligere å komme opp for å få henta ungene for å få dem merket, men fortsatt gikk det greit. Det kan bli spennende å se hvordan det går med åra dersom det blir litt påbygg hvert år...




Tre unger, et veldig bra kull, store og flotte også. Vi tok noen fotos og fikk dem raskt opp i redet igjen. Like artig med disse fuglene hvert år!













I fjor fikk vi gjenfunn av en av ungene fra bare 1 km unna, funnet død der. Det er jo ikke "meningen" at alle ungene skal overleve og formere seg, da blir det jo alt for mye ørn. Men vi håper jo likevel at ungene skal komme seg ut i verden og kanskje bli funnet igjen en vakker dag, f.eks. i Afrika et sted...


søndag 27. august 2017


       Dvergfalk i redene våre














Noen år skjer det så mye på samme tid at enkelte prosjekter bare  ikke blir fulgt opp så skikkelig som man har lagt opptil. Dette gjelder f.eks. dvergfalk. Jeg pussa opp en del av de kunstig redene der det har vært fugl en gang eller flere og fikk opp et par nye. Men enten fikk vi ikke sjekka dem i det hele tatt, eller så kom vi til hekkinger der ungene satt på redekanten klare for den store verden. Uansett så er det viktigste at falken har hatt et "redetilbud"; dvergfalken trenger jo å overta ferdige reder.

Vi registrerte tre hekkinger i disse redene 2017 - pluss at vi hørte og så dvergfalk flere steder. Det var vel ikke det aller beste året med tanke på småfugl i myrskogene der vi har satt opp redene våre, men tydeligvis såpass bra at noen par fikk flere unger på vingene.


Å sette opp reder og kasser er en veldig fin kombinasjon mellom det å gi fuglene et tilbud og mulighetene for å studere dem på nært hold! Dvergfalken er ikke bundet til et bestemt rede fra år til år, slik vi har opplevd det, sikkert fordi kråkereder, som er vanlig å benytte for falken, ikke varer særlig mer en ett års falkehekking. Dvergfalken er nemlig en "redesliter". Ungene river og biter i redematerialene slik at redet slites raskt ned - i motsetning til tårnfalken, som nesten bygger på redet i den forstand at de legger igjen masse gulpeboller som på en måte bygger og binder redet sammen...

lørdag 26. august 2017

Tårnfalkkassa havnet på bakken - med falkungene inni! 

Da vi kom til flata der tårnfalkkassa skulle være, var det ingen ting å se! Dvs. det fløy opp to voksne falker fra bakken ute på flata... og vi skjønte fort hva som hadde skjedd: Treet med kassa på hadde velta i vinden! Slikt skjer jo i blant med trær som blir fristilt på ei flate som en "liksom-skog". Kassa satt fortsatt fast på trestammen og var like hel. Treet hadde altså ikke falt med et brak. Og ikke nok med det, inne i kassa satt det to ca 14 dager gamle unger! Og i tillegg lå det to hele(!) egg der pluss noen eggeskall fra et egg eller to til. De voksne falkene hadde altså fortsatt å mate og trolig varme ungene etter at de havnet på bakken. Sikkert en frustrerende situasjon for dem, for de er jo veldig mye mindre trygge der enn noen meter over bakken. Rev, røyskatt og mår ville nok ikke nøle med å forsyne seg dersom de kom den vegen, men det hadde de altså ikke.


Det var jo heldig "at vi kom forbi"... så vi kunne ordne opp i elendigheten. Vi ringmerka ungene, satte opp kassa på nabotreet, la ny flis i bunnen og de to ungene oppi - og håpet det beste. Og noe annet kunne vi heller ikke gjøre.

Det var sannsynlig at foreldrene ville finne ungene der de var, mente vi - i den samme kassa, men på nytt sted like ved.


Ei uke seinere kom vi samme vegen og tok en kikk i kassa. En av de voksne var i nærheten, det lovet godt, og i kassa var to unger som tydelig hadde fått mat og var ei uke eldre og større enn sist. Vellykket redningsaksjon altså!

Her er en videosnutt av denne hendelsen.