Prosjekt lavskrike

Det er ikke akkurat hverdagslig å få se lavskrika når vi er ute i skogen her i Trysil. Men likevel er det såpass ofte at vi aner at det er en bra bestand av denne arten i passende landskapstyper. Barskog er en forutsetning, ser det ut til, og gjerne litt høyereliggende blanding av tett granskog og mer åpen furuskog. Vi finner slik skog i store deler av de nordre deler av kommunen.

Men hvor mye er det av den? Hvor lett er det å få lavskrika til å komme på utlagt brød og fete tilfeldige steder ikke så langt fra vegen? Eventuelt hvor mange vil kunne komme på hver forplass? Og etter hvert: hvis vi får ringmerka noen, holder fuglene seg på noenlunde samme sted gjennom vinteren og vintrene etterpå? Flere artige problemstillinger altså.

Men først måtte det opp noen forplasser. Fra omtrent midt i januar ble det hengt opp brød og fett på 8 steder som så ut som gunstige, ca 600 moh, en kilometer eller mer fra hverandre. På to av disse visste vi at det kunne være lavskriker, for der hadde vi hatt forplasser i høst fram til november og hadde også ringmerka fire individer da. Men de andre var nye og spennende.





Ganske fort kom det fugl på de to gamle plassene, også diverse meiser. Og etter noen få uker ble det registrert lavskriker på minst seks av forplassene! Til sammen ble det sett 20 lavskriker på disse plassene, og det var bare ved korte og tilfeldige besøk. Vellykket så langt altså.

Så da er det bare å holde fuglene på plassene ved stadig å legge ut brød. Dette kunne bli dyrt, men butikkene (Mega) kaster brød som ikke lenger er salgsvare (dvs ikke dagferske!) i store mengder, så det er bare å forsyne seg. Det blir spennende å følge med utover ettervinteren - og til høsten igjen...

            Noen glimt fra forplassen i februar

Bortsett fra dvergspurven så har det egentlig ikke vært noe spesielt av liv å fortelle om på fuglematen i hagen nå i februar, som er eller burde være både snørik og kald, men det har den ikke vært. Men vi har jo stadig hatt kamera klart - i tilfelle... En varsler kom en dag gjennom forplassen "i hundre" så småfuglene føyk til alle kanter, men altså uten å klare å fange noe, og uten at vi fikk "skutt" den. Varsler i februar er sjelden i Trysil, så det var jo artig å få med seg.



Dessuten har det vært en og annen sisik som vi har bestemt til polarsisik. Heller ikke denne er vanlig, men forekommer i blant.
























Her er noen glimt av noen av de vanlige fuglene vi har til daglig, men i forskjellig antall: dompap, kjøttmeis, blåmeis, pilfink - og skjære.

 

    Dvergspurv på fuglematen i februar i Trysil!

Det er veldig trivelig å legge ut fuglemat ved huset - og kikke på fuglene nå og da. Som regel er det de "vanlige" små fuglene som kommer frampå i varierende antall. Ikke mange arter altså, og rimelig forutsigbart. Og fuglene har flere tilbud, for det er jo flere i nabolaget som forer - men kanskje ikke i samme grad som oss...





Så en dag i begynnelsen av februar var det en fugl som skilte seg litt ut. Ikke på noen måte iøyenfallende, snarere heller ganske anonym - men nettopp derfor interessant. En tidlig jernspurv(?), var den første tanken. 
Men kameraet ligger som regel klar - og bildene viste at dette var noe langt mer spennende og utenkt, en dvergspurv, midt i snøhaugen her i Trysil midt på vinteren!







Vi måtte dobbeltsjekke med mulige forvekslingsarter i diverse fuglebøker før vi kunne tro våre egne øyne...

Kanskje hadde den  vært der noen dager alt, men det var ikke så lenge vi hadde lagt ut mat på bakken. Vanligvis henger all slags fuglemat på "epletreet" på verandaen.





I de neste ukene var den å se med varierende hyppighet; kanskje den var der daglig selv om vi ikke så den. Den tok bare ganske korte turer ned på bakken for å ete - og så inn i hekken og kanskje lenger unna. Så gikk det noen minutter, eller i blant timer, så var den der igjen. Veldig artig! Adskillige bilder ble tatt, for dette måtte dokumenteres og bilder legges i"minneboka"!

Andre arter så ikke ut til å forstyrre den, bortsett fra skjæra. Meisene eller pilfinkene som var omkring den, kunne plutselig fly opp som om noe var på ferde, men spurven ble ofte sittende til den hadde fått mat nok. Den var altså ikke lettskremt, men rask til å fly når den først bestemte seg for det.

Ringmerkere som vi er, kunne vi ikke la sjansen gå fra oss - etter at den hadde vært å se i 3-4 dager. Vi ville jo nødig jage den bort, men andre arter vi har merket, har kommet ganske snart tilbake til matfatet.

Så da fanga vi den og satte på en ring. Det kan jo slumpe at den blir funnet igjen(?) - helst et helt annet sted enn i Trysil, som normalt ikke er et sted denne arten finnes. Og dvergspurven kom altså frampå igjen rimelig kort tid etter ringmerkingen, så alt gikk etter planen. Et storfint besøk har det vært!

                      "Snill" start på 2019

Lite snø og ikke mange kuldegrader heller fram til midt i januar. Greit med truger for å komme opp til Grimsåsen fra bak huset, men det er faktisk ikke absolutt nødvendig, så vi har tatt flere turer uten. Det er ikke kjørt opp skiløyper alle aktuelle steder enda - og det er jo seint(!)- og i Trysilfjellet klager de...

                       Demonstrasjon for ulv i Elverum

Det er ikke måte på hvordan ulven engasjerer for tida. Masse usaklige innlegg kommentarer på facebook og i avisene. Og det er vel ingen hemmelighet at vi syns ulvemotstanderne er aller verst... Først var det demonstrasjon foran Stortinget MOT ulv - og så var det FOR ulv nå på lørdag. I tillegg til i Oslo var det flere byer som hadde arrangementer, bl.a. i Elverum, og der var selvsagt vi! Bra oppmøte i Oslo, og noenlunde bra i Elverum, men slik det er her nå, er det mange som egentlig ville vært med eller i hvert fall er for en levende natur, som holdt seg hjemme i frykt for "represalier" fra ulvehaterne! Østlendingen var der og "dekket" opplegget - og la ut bilder der det var lett å kjenne igjen folk, med en overskrift omtrent slik: Disse var til stede på demonstrasjonen for ulv. Tydelig at denne avisa vil vise alle hvem vi er, til skrekk og advarsel(!) Så det blir vel ikke lettere å få med seg folk neste gang heller...

   En nestenulykke

Koia til "fuglefolket" i Trysil har vært gjennom ganske mye.  Den første koia, som ble revet i 1995, hadde hatt vann langt opp på veggen minst tre ganger før den ble revet og bytta ut med en ny. Den nåværende står litt høyere over bakken, men på samme sted som den forrige. Vi har i blant lurt på om de store granene som står like i nærheten (på naboeiendommen), står stødig nok, for de er relativt digre og står på en liten topp i landskapet.















Første januar 2018 skjedde det altså: da datt en av de virkelig kraftige granene i nordavinden! Men utrolig nok "bomma" treet på koia; bare noen store greiner reiv med seg vindskia og  reiv opp litt ytterst på taket. Hell i uhell!
Etter en inspeksjon er vurderingen at skaden ikke er større enn at det kan vente med reparasjon til våren.

Nærmere en skikkelig kræsj går det nesten ikke an å komme...
Så da har vi fortsatt ingen unnskyldning for ikke å fange og ringmerke fugl på Enga i åra framover!

                        Hønsehauk i vinduet

Det er ikke helt uvanlig at unge hønsehauker blir sett omkring bebyggelsen på høsten og først på vinteren. Dette er jo fugl som enda ikke har lært seg skikkelig dette med fangst til livets opphold. Muligens er det flere mulige byttedyr omkring husene(?), f.eks. skjære og bydue, som sikkert er god mat!
Men mange menneskeskapte innretninger kan være farlige og vanskelig å passe seg for for en fugl. Vi har flere ganger gjennom årene funnet eller fått innlevert døde eller svake og magre hønsehauker her i bygda. Noen er bare "funnet død", andre har vært borti ledninger eller vindusruter.

Vi var ikke mer enn akkurat blitt ferdig med de store uglene som var drept eller hardt skadet av biltrafikk, før det kom melding om en ung hønsehauk som hadde fløyet i et vindu og ble tatt inn for å sjekke hva som eventuelt kunne gjøres med eller for den. Og noen få dager etter det fikk vi inn enda en hauk, som også trolig hadde "møtt veggen".

Begge ble tatt med og plassert hos Rune Moen, som har hatt hauker i pleie før med godt resultat. Ingen av dem hadde noen brudd. Den første, en hunn, som så ut til "bare" å ha fått hjernerystelse, kom fort til hektene igjen. Den åt etter rimelig kort tid etter at den ble plassert i et rom i uthuset. Røy og ekorn, som Rune hadde i fryseren, viste seg å være perfekt mat.




Den sist ankomne hauken, en hann, var innom Trysil Dyreklinikk for sjekk først; Langaanes mente prognosene var usikre, men at det var verdt et forsøk om vi ville ta den i pleie. Snart viste det seg at den ikke ville ete sjøl. Den var veldig tynn, så det var jo alvorlig. I tillegg var den så godt som blind på det venstre øyet, som dyrlegen håpet ville kunne komme seg hvis vi og hauken var heldige.

Hunnen ble fort sterkere og klar til å komme ut i skogen igjen. Men etter den harde smellen i ei rute som den hadde opplevd, var det nødvendig å holde den i ro ei uke eller to etter at den tilsynelatende var blitt frisk.


Hannen ble tvangsmata daglig, og den svelget etter hvert, men var liksom ikke helt pigg. Skulle den klare seg, måtte den ikke bare ete nok til å overleve, men også så den la på seg og ble sterkere. Øyet som først hadde blødninger, så ut til å komme seg raskt - men den så fortsatt ikke på det. Og etter bortimot ei uke, døde hannen. Trolig var det større skader enn vi klarte å se og forstå.

Men hunnen var klar for tilbakeføring til skogen.


Det var flere som var interessert i hvordan det gikk med hauken(e). Også Arnhild, Arve Hermann og Monica var til stede da Rune slapp den. Den fløy av sted med bra kraft i vingene - og ble borte i skogen.