mandag 28. august 2017

                  Vepsevåk - en av de seine



En fugl som vanligvis har unger helt på slutten av sommeren etter at "alle" andre har unger som tildels forlengst har unger som flyr og er selvstendig, må jo være tilpasset akkurat det - nemlig at maten deres er rikelig og tilgjengelig på ettersommeren. Dessuten må det ligge i ungene at de nesten umiddelbart etter at de kan fly, vender nebbet sørover og faktisk finner fram til Afrika helt på egen ving uten hjelp av foreldrene med retning og avstand. Slik er vepsevåken, ikke helt enestående blant trekkfuglene, men en imponerende tilpasning har den i seg!






Vi var så heldig også i år å få være med Stig for å se på og ringmerke ungene i et rede han fant for 4-5 år siden, og som de to siste åra har huset vepsevåk.


















Redet ligger ikke langt fra veg, men likevel anonymt og skjult for folk flest. Man skal ha "god teft" for å finne slike reder. Og det
har Stig!



















Etter merking av to barn som så veldig forskjellig ut i alder, men som ellers var friske, spreke og tunge, ble det en liten fotoøkt til minneboka...

Fiskeørn i redet vårt

Vi hadde hørt av andre at det var et bra år for fiskeørna. Det var hekking i flere reder, også i noen av dem som ikke blir brukt regelmessig. Så vi var bra optimistiske da vi gikk inn til vårt kunstige rede - der det har vært hekking de to siste åra. Vi ser ikke redet fra vegen og er ikke innover i myrtraktene der ellers gjennom sommeren, så derfor er det like spennende med denne turen hvert år.





Og ørna var jo på plass! De hadde bygd på redet litt slik at det var blitt litt vanskeligere å komme opp for å få henta ungene for å få dem merket, men fortsatt gikk det greit. Det kan bli spennende å se hvordan det går med åra dersom det blir litt påbygg hvert år...




Tre unger, et veldig bra kull, store og flotte også. Vi tok noen fotos og fikk dem raskt opp i redet igjen. Like artig med disse fuglene hvert år!













I fjor fikk vi gjenfunn av en av ungene fra bare 1 km unna, funnet død der. Det er jo ikke "meningen" at alle ungene skal overleve og formere seg, da blir det jo alt for mye ørn. Men vi håper jo likevel at ungene skal komme seg ut i verden og kanskje bli funnet igjen en vakker dag, f.eks. i Afrika et sted...


søndag 27. august 2017


       Dvergfalk i redene våre














Noen år skjer det så mye på samme tid at enkelte prosjekter bare  ikke blir fulgt opp så skikkelig som man har lagt opptil. Dette gjelder f.eks. dvergfalk. Jeg pussa opp en del av de kunstig redene der det har vært fugl en gang eller flere og fikk opp et par nye. Men enten fikk vi ikke sjekka dem i det hele tatt, eller så kom vi til hekkinger der ungene satt på redekanten klare for den store verden. Uansett så er det viktigste at falken har hatt et "redetilbud"; dvergfalken trenger jo å overta ferdige reder.

Vi registrerte tre hekkinger i disse redene 2017 - pluss at vi hørte og så dvergfalk flere steder. Det var vel ikke det aller beste året med tanke på småfugl i myrskogene der vi har satt opp redene våre, men tydeligvis såpass bra at noen par fikk flere unger på vingene.


Å sette opp reder og kasser er en veldig fin kombinasjon mellom det å gi fuglene et tilbud og mulighetene for å studere dem på nært hold! Dvergfalken er ikke bundet til et bestemt rede fra år til år, slik vi har opplevd det, sikkert fordi kråkereder, som er vanlig å benytte for falken, ikke varer særlig mer en ett års falkehekking. Dvergfalken er nemlig en "redesliter". Ungene river og biter i redematerialene slik at redet slites raskt ned - i motsetning til tårnfalken, som nesten bygger på redet i den forstand at de legger igjen masse gulpeboller som på en måte bygger og binder redet sammen...

lørdag 26. august 2017

Tårnfalkkassa havnet på bakken - med falkungene inni! 

Da vi kom til flata der tårnfalkkassa skulle være, var det ingen ting å se! Dvs. det fløy opp to voksne falker fra bakken ute på flata... og vi skjønte fort hva som hadde skjedd: Treet med kassa på hadde velta i vinden! Slikt skjer jo i blant med trær som blir fristilt på ei flate som en "liksom-skog". Kassa satt fortsatt fast på trestammen og var like hel. Treet hadde altså ikke falt med et brak. Og ikke nok med det, inne i kassa satt det to ca 14 dager gamle unger! Og i tillegg lå det to hele(!) egg der pluss noen eggeskall fra et egg eller to til. De voksne falkene hadde altså fortsatt å mate og trolig varme ungene etter at de havnet på bakken. Sikkert en frustrerende situasjon for dem, for de er jo veldig mye mindre trygge der enn noen meter over bakken. Rev, røyskatt og mår ville nok ikke nøle med å forsyne seg dersom de kom den vegen, men det hadde de altså ikke.


Det var jo heldig "at vi kom forbi"... så vi kunne ordne opp i elendigheten. Vi ringmerka ungene, satte opp kassa på nabotreet, la ny flis i bunnen og de to ungene oppi - og håpet det beste. Og noe annet kunne vi heller ikke gjøre.

Det var sannsynlig at foreldrene ville finne ungene der de var, mente vi - i den samme kassa, men på nytt sted like ved.


Ei uke seinere kom vi samme vegen og tok en kikk i kassa. En av de voksne var i nærheten, det lovet godt, og i kassa var to unger som tydelig hadde fått mat og var ei uke eldre og større enn sist. Vellykket redningsaksjon altså!

           Tårnfalkprosjektet går sin gang



Det er vel ingen andre steder i Norge med en så solid bestand av tårnfalk som vi har her. Og denne falken er rimelig forutsigbar i forekomst. Vi aner omtrent hvor mye falk vi får i kassene våre fra år til å ut fra hvordan det er med smågnagerbestanden. Likevel er f.eks. perleugla veldig mye mer avhengig av smågnagere enn tårnfalken, som ser ut til å finne mat selv i de dårligste museåra. Det er alltid en del par som klarer å gjennomføre hekking i år der det ikke er en eneste ugle å se... I 2017 var det, som forventet, et oppgangsår for mus og ugler og dermed også for tårnfalken.





I år sjekka vi en del kasser tidligere enn vi har gjort før om åra, etter at vi fant haukugle i et par av disse tårnfalkkassene. Var det flere, tro? Og vi fant enda en, men trolig ville vi funnet enda noen til hvis vi hadde sjekka alle 200+ tårnfalkkassene vi har oppe.
Som regel sjekker vi ikke kassene før ved St.Hanstider, for da vet vi av erfaring at noen/mange allerede har halvstore unger. I sørøstre del av kasseområde vårt er det alltid lurt å begynne falkerunden, for der er de aller tidligst ute.
Selv om vi står på daglig i en periode for å nå over alle før ungene forlater redet, bommer vi i blant - og kommer til kasser der det allerede er tomt, men alle tegn på at det har vært unger. Men i 2017 var vi flinke og heldige - og mista ikke et eneste kull.











Kullstørrelsen i år var omtrent som gjennomsnittet totalt, altså ca 4,5 unger kullet. 5 unger i kullet var mest vanlig, men varierte fra 1 til 6. 





Hekking i spesialkasser beregnet på nettopp tårnfalk, er jo den mest vanlige hekkeplassen hos oss. Men steder der det ikke er kasser eller ikke kasser nok, viser falken at den kan ta til takke med forskjellige slags hyller eller hullrom. "Normalt" hekker tårnfalken gjerne (helst?) i gamle kråke- og rovfuglreder og f.eks. på fjellhyller. Og vi finner stadig en og annen hekking i reder, både naturlige og kunstige, altså våre reder satt opp for dvergfalk.

Her er noen eksempler på kvistredehekkinger fra 2017.











  Men tårnfalken kan vise til større variasjon i valg av reirplass enn som så. Hekking på bygninger er jo kjent. Og denne i ei blomsterkasse i 2. etasje på et samfunnshus ut mot vegen og der folk ferdes eller oppholder seg, var jo ganske spesiell!













Denne hekkingen forløp uten problemer, så det ut til. Dette er en tilpasningsdyktig fugl!














Og så fikk vi et eksempel på hekking i hulltre etter svartspett. Dette var et gammelt hull i "Stortalla" i Osen der det har hekket både ugler og ender i mange år, men det var kanskje første gang det har vært falk her(?)

  

fredag 25. august 2017


Også jordugla var
å se denne sommeren











Det er ikke hvert år at vi ser jordugla, selv om det er noen perleugler som hekker og altså er noe mus i markene. Men i år så vi den i blant. Det var nok ett og annet par som gikk til hekking her og der, på hogstflater og i myrområder.



Det kunne virke som om denne lappuglehannen hadde
vært på en alvorlig slankekur, men så var det bare en
skrekkpositur. Den syns vel vi kom litt for nær redet..

Flere lappugler...



























Disse lappuglene hekka i et digert gammelt hønsehaukrede i ei stor furu. Det var en sein hekking, men minst et par unger vokste opp her.






Lappugle på jakttårn

Det var altså et (svært) lavt antall lappugler som kom vår vei, så langt vi visste, denne sesongen (også). Men de fantes altså. Kanskje det var en start på "noe"(?)
Bortsett fra hekkingen i et hønsehaukrede, så var det bare to hekkinger vi visste om i vårt ganske store arbeidområde, og som vi "gjorde noe ut av", dvs. vi tok noen fotos og ringmerka ungene.


Den mest spektakulære og spesielle hekkingen fant sted på et jakttårn! Til og med like ved et hytteområde og ved en veg der det til tider er litt trafikk, særlig av en del syklister og andre turfolk!















Som de fleste hekkende lappuglene så heller ikke denne ut til å bry seg nevneverdig om noen sporadiske besøk. Vi holdt jo rimelig avstand. Det så ut som om familielivet gikk sin vante gang.

Men vi var bekymret både for uglene og for eventuelle intetanende folk som kom forbi. For vi vet jo at disse uglene kan angripe uten varsel og helt lydløst, kanskje helst når det er store unger i redet eller som nettopp har hoppet ut.

Omtrent da det ble unger i redet, satte vi opp noen plakater for å varsle folk. Bedre at folk som kom forbi, visste om hekkingen, enn at de fikk ugla i hodet, mente vi.















Om dette hadde noen som helst effekt, vites ikke. Men hekkingen gikk bra, og ungene var ute av redet og borte i skogen akkurat da sommerferien begynte...




































Vi så veldig lite til hannen, dvs. han kom stadig med mat til ungene, men holdt seg ellers inne i skogen. Men hunnen var jo alltid på redet og varmet og passet på ungene i mens de var små.


På slutten av ungetida var hun også i nærheten. Vi var spente da vi skulle ringmerke ungene - men så viste det seg at de var  av det absolutt fredsommelige slaget. Ikke en gang da jeg entret plattingen via den påmonterte stigen, ble det noe angrep. Men hunnen kom og satte seg på en av stolpene like ved...



Hekking på et jakttårn var jo spesielt nok. Dessuten var hunnen også litt spesiell.
Hun var av den veldig lyse sorten, med blåaktige øyne, dvs. gulfargen var nesten helt fraværende.


Og ungene kom seg ut i verden, først omkring på bakken, og så ved hjelp av nebb og klør opp i det litt tryggere greinverket. Måtte det fortsette å gå like bra med dem!