Ugler for alle penga

Det skjedde ikke mye annet på fuglefronten denne høsten enn fangst og ringmerking av ugler nesten kveld/natt etter kveld/natt helt fram til det ble vinter siste del av slutten av november. Snøen holdt seg unna omtrent helt til da, så det var fine forhold.

Som vanlig var det mest ugler i farta de første par tre ukene av september, og da var det til dels veldig bra. Så var det ujevnt ei stund før det stilna av og ble så langt mellom uglene at det var liten eller ingen vits i å fortsette.
Selv om det var perleugla som sto for brorparten av uglene, som vanlig, så var det også andre ugler omkring, f.eks. flere hornugler enn noen gang, og det var moro, for det er en vanskelig art å få tak i.

Jordugle er også en godis. Bare tre eksemplarer av denne fine ugla i løpet av over 40 fangstkvelder forteller at dette er en enda mer 'vrien' art enn hornugla. Men stor stas med dem vi så. 

I motsetning til horn- og jord- lar hauk- og spurveugla seg lokke og fange ved hjelp av 'sin egen' lyd. Men likevel er det ingen selvfølge at vi får 'nærkontakt' med dem, så vi var glad for alle vi fikk merka.

Både hauk- og spurveugla er mest aktive etter solnedgang, men før det blir mørkt. Vi hadde flere fine ettermiddager da vi 'jakta' på disse to artene.

Og det ble ganske mange spurveugler å studere gjennom høsten. Arnhild 'spesialiserte seg' på denne arten, og selv om det ikke var noen slike hver ettermiddag, hendte det også at 'dagsbeholdningen' ble to og en gang tre spurveugler!

 

Og var det ikke noen ugler, så fikk vi studere noe annet, f.eks. denne ruka etter en bjørn som tydeligvis hadde funnet bra med blåbær før den gikk i hi.

Det ble nesten rekordmange ugler 'i boka' i løpet av en høst siden vi begynte denne aktiviteten i 2007. Grunnen var selvsagt først og fremst at det var mange ugler i skogen, men det hjalp jo på at vi hadde stor aktivitet og etter hvert hadde utvikla en rimelig finslepen teknikk. 

Og når nettene blir lange, og kulda setter inn... så er det jo på tide å gi seg for i år!

                 

           Høstugler

Allerede imens det fortsatt var sommerlig, men mørkt en del av natta, begynte så smått merkingen av ugler ved hjelp av lyd og nett. Dvs, 'så smått', faktisk nesten fra første stund, før 10. august, så vi at det var ugler i farta alt - og da var vi i gang.
Etter den frodige hekkesesongen var forventningene store - og denne høsten skulle jeg/vi ikke 'gå glipp av' flere kvelder i ugleskogen enn høyst nødvendig(!) Det kunne bli flere år til neste gang det var noe særlig med ugler...

        Fiskeørn

Det er litt ujevnt med fiskeørn i Trysil, men det er alltid noen par som hekker. En del år nå har det vært oppe noen kunstige reder for arten - som er benytta stadig eller i blant. Dette er jo en veldig flott fugl som det er stas å studere. I 2022 var jeg med og ringmerka unger i to slike kunstige reder.

Begge disse redene hadde vi selvsagt sørga for at var rimelig lett å komme til, selv om de var helt i toppen av furutrær.

Ole Petter var med og merka i det ene redet, bl.a. brukte vi fargeringer, som gjør det mulig å avlese nummeret, og dermed de enkelte individene, på avstand. To fine unger her.

Stig hadde laga redet i ei ganske lita furu midt i ei myr, veldig greit å komme til. Fiskeørna har hekka i dette redet et par ganger tidligere også. 

                  Det var nok et bra år for fiskeørnene, med tre store unger i dette redet.

To av ungene fra dette redet ble kontrollert noen uker seinere ved at fargeringen ble fotografert og avlest av den flyvende fiskeørna nede i Mellom-Europa! Veldig artig det, metoden fungerte perfekt, og første del av livet deres hadde gått bra!

                              Tårnfalktid

Vi var egentlig ikke helt ferdig med uglene, som jo er mer eller mindre standfugler, før vi gikk i gang med å sjekke kasser og ringmerke ungene til tårnfalken, som jo er en trekkfugl og egentlig kommer i gang med hekking ei stund etter de fleste uglene. Dette har vi drevet med i Trysil Ringmerkingsgruppe i 30 år, og selv om det ikke er fullt så spennende lenger, og det tar et par ukers tid av sommeren, så syns vi det er vanskelig å trappe veldig ned(!) Og når vi først er i gang, så er det artig lell! Vi har et veldig bra materiale fra mange hundre hekkinger og har bidratt med mye kunnskap om denne arten  i Norge.

Vi prøver alltid å inspisere kassene, og eventuelt ringmerke ungene, før ungene blir alt for store - som de er i denne kassa(!) - for da må vi passe på at ungene ikke hopper/flakser ut, og dessuten klorer og biter de jo mer jo større de er. Men det gikk bra dette også.

For å roe dem etter hvert som de er blitt merka, kan det være greit å 'dekke til øynene' på dem f.eks. slik...6 unger som bare har noen få dager igjen i kassa før de flyr.

Men de ungene som var så store som i denne posen, var bare fine - og lette å ha med å gjøre.

Kvistreder etter kråke, skjære eller våk blir tradisjonelt tatt i bruk av tårnfalk. Men her i Trysil har så godt som hele den store bestanden gått over til å hekke i kassene våre. Derfor var det overraskende at flere par valgte et kunstig rede egentlig beregnet på dvergfalk, denne sesongen.

Det er lett å se om det har vært tårnfalk, og ikke dvergfalk, som har hekka i kvistredene. Tårnfalkungene lager ganske mange gulpeboller som består for det meste av 'museull' og andre ufordøyde rester etter smågnagere.

Egg som ligger igjen i kassa, som ikke er befruktet eller der hele kullet er forlatt, tar vi vare på og leverer til Universitetet i Agder. Dette kullet her var forlatt av en eller annen grunn. Så stor forskjell i eggfarge som her hører til sjeldenhetene.

Mot alle odds
Da jeg nærma meg, varsla foreldrefuglene - men kassa lå på bakken(!) Så synd, tenkte jeg, men det viste seg at inni kassa var det store unger! Det så ut som om kassa hadde ligget der i lengre tid, men jeg har vondt for å tro at falkeparet hadde tatt den i bruk der den lå - men like underlig ville det jo være om det var slik at kassa datt ned (fra 5-6 meters høyde) med egg eller unger i - uskadd!? Det forblir en gåte. Men kassa kom i hvert fall opp igjen, og ungene ble matet som om ingen ting hadde skjedd!

En veldig sjelden gang ligger hunnen inne i kassa etter at vi har klatra stigen og kikker inn. Denne bare lå - og ble ringmerka sammen med ungene!

Hunnen hadde to generasjoner håndsvingfjær, og vi tolka den som en 2k, altså ettåring.

2022 ble et veldig bra år for tårnfalken, av samme grunn som det var et toppår for uglene: det var mye mus i markene!

 Tidligsommer

Et stykke ute i juni har noen fugler unger alt, mens andre fortsatt ruger. Dette traneparet var tidlig ute med junior. Forresten artig å se hvordan foreldrene fanga insekter som de ga til ungen.

Strandsnipa hadde nok også unger i nærheten. Ofte ser vi både unger og voksne ved sankthanstider på grusveger som går like ved bekker og åer.

Men en del ruga altså fortsatt, som denne sangsvana ute i bløtmyra, ganske utilgjengelig for firbeinte røvere.

Dvergfalken, som hadde valgt seg et kunstig kvistrede høyt i ei furu i myrskogen, hadde ruga ei stund. Eggene dens klekka like før sankthans.

    Hornugle og jordugle

Det var egentlig bare spurveugla som glimret med sitt fravær den første delen av dette museåret. Dvs. disse fantes også mange steder, men vi så lite til dem.

Vi spurte hverandre hvordan det var med noen av de andre uglene, jord- og hornugle, som vi ikke hadde funnet noen hekking av sjøl. Var det noe av disse artene, tro?
Vi trengte å forhøre oss, eller vi fikk meldinger uoppfordret, om at: joda, visst var det hekkinger av disse også omkring i Trysil.

Rune Moen hadde greie på to hekkinger i Nordre Trysil, og vi var med han til en av dem, der det skulle kunne være flere unger i redet. Men de var allerede på veg ut i marka, slik jordugleunger gjør lenge før de kan fly - så det var bare en eneste unge igjen i gropa da vi kom. Men artig lell! Vi så jo begge de voksne over oss, merka ungen, tok noen få bilder og dro oss tilbake.

Hornugla, som burde kunne hekke mye nærmere oss nede i lavlandet i nærheten av hus og gårder, fant vi ikke. hekkende. Men da ungene begynte å pipe omkring husa natters tid, fikk vi flere meldinger. Så da fikk vi med oss denne arten også. Helst var ungene allerede flyvedyktig og fløy vekk da vi ble for nærgående. Bare én unge lot seg håndtere...

             Flere lappugler 

Det er trolig litt av en påkjenning å ligge døgn etter døgn i ukevis på egg og små unger. Flere av lappuglehunnene vi har sett gjennom åra bærer tydelige tegn på å være stukket og bitt av noen små plageånder - som de altså ikke bare kan rømme fra. Ingen hanner vi har sett har hatt slike røde, hovne øyelokk, slik som denne har!

Hadde denne lappuglehunnen 'tatt seg en dusj', tro!? Det så i hvert fall ut som om den hadde dyppa ansiktet i en pytt - for å bli kvitt 'avåtet', altså lus, lopper, knott o.l... Da vi kom til kassa noen dager seinere, så den helt 'normal' ut igjen.

Ingen lappugle å se her, men et par hekka like ved! Hogst skjer jo hele året... Heldigvis ble dette oppdaget og maskinfører varsla. Han var forresten veldig imøtekommende, så katastrofen for disse uglene ble avverga!

Vi har funnet lappugle som har valgt et jakttårn som hekkeplass en gang tidligere også, men det er jo en veldig spesiell hendelse! Vi fikk melding fra en av de andre kara i fuglemiljøet om denne hekkingen, som fant sted midt blant andre hekkinger (som ellers var på plattinger). 

Et for oss sjeldent bilde - av mus som blir overlevert av hannen til den rugende hunnen. Vi satt dessverre lite og venta på slike fine anledninger...

For det meste drev vi for oss selv og sa ikke mye til andre hvor vi hadde disse hekkingene, for sikkerhets skyld ('Det én vet, vet ingen - det to vet, vet alle...') og hadde sjelden med noen, selv om flere både fra fjern og nær spurte. Men noen av medlemmene i fugleforeninga var med en efta og fikk oppleve disse flotte fuglene. Skulle vel egentlig bare mangle.

Ole Petter hadde satt opp en platting omtrent på samme sted som det ble funnet en hekking i 1989 - den første kjente hekkingen i Sør-Norge. Og så fikk han hekking der i 2022! Så lappugla hadde kommet 'hematt'!

Så ble det sommer, ungene forlot redene, og både store og små lappugler så ut til å bli borte i skoglandskapet. Det er slik det skal være, men de kan jo gjerne komme tilbake ved neste korsvei...