onsdag 12. april 2017

 

Fotoglimt fra en fórplass i skogen








Det er flere "forplassarter" vi ikke har eller har sjelden ved huset nede i bebyggelsen. Derfor hengte vi ut diverse fuglemat et sted i skogen, ca 500 moh ganske langt fra folk for å se hva slags liv det kunne bli et slikt sted.





Og som forventet, dukka de artene opp som vi håpet på. Vi la ut mat hele vinteren, men var vel ikke så flinke til å "bruke" denne plassen slik vi tenkte, altså først bare for å se, så for å fotografere og eventuelt også fange for ringmerking. Dette siste ble det ikke noe av. Men noe fotografering ble det jo, selv om dette heller ikke tok av helt slik vi hadde tenkt. Men dette var et forsøk. Neste år planlegger vi kanskje bedre både med tanke på foto og ringmerking.




Toppmeisen er svært sjelden
"i bygda", men den sees jo stadig "i skogen".


Det var artig å se at den kom på fuglematen, 2-3 individer vanligvis. Ikke var den spesielt sky heller. Dette var altså en av de artene vi håpet på og som vi ville studere litt nærmere. Den var veldig rastløs og derfor ikke bestandig lett å få gode bilder av...




















Vi hadde sett før at enkeltindivider av meisene, ja, faktisk av de fleste artene, kan ha et kortere over- enn undernebb. Vi har hørt og trodd at dette har sammenheng med en ensidig bruk av solsikkefrø. Altså skal det skyldes slitasje gjennom vinteren - som ikke gir "varig mén", men nebbet vokser ut igjen på våren/sommeren. Men etter det vi så, spiste toppmeisen aldri solsikkefrø, bare nøtter og fett - men fikk altså likevel dette korte overnebbet...




Selv om vi bor i en typisk skogkommune, er ikke granmeis vanlig ved huset på vinteren. Men på denne forplassen var det opptil flere - og som var enda mindre sky enn toppmeisen. Den hadde sikkert henta frø rett fra handa om vi hadde prøvd å få til det.




Granmeisen, tita, fins i skogterreng over store deler av landet - hele året. Den hamstrer mat når det er overskudd, så den har litt å tære på utover ettervinteren. Likevel er det nesten utrolig at denne lille fuglen klarer seg "på egen hånd", dvs. "egen ving", gjennom kalde og lange netter uten at det er helt nødvendig å trekke til bebyggelse. Men den sier ikke nei takk til uthengte frø, nøtter eller fett om det skulle være tilgang på det innenfor leveområdet dens.


De andre meisene, kjøtt- og blåmeis, på denne forplassen var fåtallig og egentlig av liten interesse fordi de også stadig er å se ved heimen. Men det er interessant å se at blåmeisen også fins langt til skogs i Trysilskogen. Dette er en art som det er blitt stadig vanligere på våre trakter.





Og så var det en og annen liten flokk med gråsisik å se; ingen store mengder som det kan være enkelte år.









Den andre arten som vi gjerne skulle ha på nært hold, er på mange måter den flotteste: lavskrika. Tre stykker av disse stillferdige "mystiske" kråkefuglene var stadig å se - på ganske nært hold. Plutselig var de der like ved oss og like fort forsvant de i skogen igjen. Lavskrika fins vanlig fåtallig i barskogen her, men kan være fraværende på mange forplasser. En flott fugl!







































Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Skriv gjerne noen ord her hvis det er noe du vil kommentere, eller hvis du har spørsmål til oss.