fredag 25. august 2017

Det kunne virke som om denne lappuglehannen hadde
vært på en alvorlig slankekur, men så var det bare en
skrekkpositur. Den syns vel vi kom litt for nær redet..

Flere lappugler...



























Disse lappuglene hekka i et digert gammelt hønsehaukrede i ei stor furu. Det var en sein hekking, men minst et par unger vokste opp her.






Lappugle på jakttårn

Det var altså et (svært) lavt antall lappugler som kom vår vei, så langt vi visste, denne sesongen (også). Men de fantes altså. Kanskje det var en start på "noe"(?)
Bortsett fra hekkingen i et hønsehaukrede, så var det bare to hekkinger vi visste om i vårt ganske store arbeidområde, og som vi "gjorde noe ut av", dvs. vi tok noen fotos og ringmerka ungene.


Den mest spektakulære og spesielle hekkingen fant sted på et jakttårn! Til og med like ved et hytteområde og ved en veg der det til tider er litt trafikk, særlig av en del syklister og andre turfolk!















Som de fleste hekkende lappuglene så heller ikke denne ut til å bry seg nevneverdig om noen sporadiske besøk. Vi holdt jo rimelig avstand. Det så ut som om familielivet gikk sin vante gang.

Men vi var bekymret både for uglene og for eventuelle intetanende folk som kom forbi. For vi vet jo at disse uglene kan angripe uten varsel og helt lydløst, kanskje helst når det er store unger i redet eller som nettopp har hoppet ut.

Omtrent da det ble unger i redet, satte vi opp noen plakater for å varsle folk. Bedre at folk som kom forbi, visste om hekkingen, enn at de fikk ugla i hodet, mente vi.















Om dette hadde noen som helst effekt, vites ikke. Men hekkingen gikk bra, og ungene var ute av redet og borte i skogen akkurat da sommerferien begynte...




































Vi så veldig lite til hannen, dvs. han kom stadig med mat til ungene, men holdt seg ellers inne i skogen. Men hunnen var jo alltid på redet og varmet og passet på ungene i mens de var små.


På slutten av ungetida var hun også i nærheten. Vi var spente da vi skulle ringmerke ungene - men så viste det seg at de var  av det absolutt fredsommelige slaget. Ikke en gang da jeg entret plattingen via den påmonterte stigen, ble det noe angrep. Men hunnen kom og satte seg på en av stolpene like ved...



Hekking på et jakttårn var jo spesielt nok. Dessuten var hunnen også litt spesiell.
Hun var av den veldig lyse sorten, med blåaktige øyne, dvs. gulfargen var nesten helt fraværende.


Og ungene kom seg ut i verden, først omkring på bakken, og så ved hjelp av nebb og klør opp i det litt tryggere greinverket. Måtte det fortsette å gå like bra med dem!






 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Skriv gjerne noen ord her hvis det er noe du vil kommentere, eller hvis du har spørsmål til oss.