onsdag 23. august 2017


Lappugle på platting



Selv om lappugla nærmest er blitt "vanlig" visse steder i Hedmark, er vi veldig fornøyd med i det hele tatt å få kontakt med denne eksotiske ugla i "vårt" område. Vi har mange plattinger/brett oppe - med håp om at en eventuell ugle som kommer denne vegen, skal finne og bruke en av dem.

Og så fikk vi altså oppleve at det skjedde nå i 2017! Stor glede! Forrige gang - den første og eneste før i år - var i 2013, så dette er ikke noe vi kan regne med - uansett hvor mye vi forsøker å tilrettelegge for arten.


Lappugla ble sett fra tidlig på våren. Og det var visst mat å finne, dvs mus å fange.

Fortsatt visste vi ikke så mye mer enn det vi så, men levde i håpet...

















Gleden var derfor stor da vi sjekka de nærmeste plattingene og kunne konstatere at, jo, der var'n! Vi var veldig forsiktige med å gå nær redetreet eller i det hele tatt skogen der den var. Men vi visste jo, og forsto veldig fort, at lappugla bryr seg rimelig lite om folk, bare de opptrer noenlunde stillfarende og selvsagt ikke alt for nær eller alt for ofte. Men vi syns vi måtte kunne tillate oss å få ta litt del i lappuglas familieliv, til dels i kamuflasje, til dels helt åpent. Uansett så det ikke ut som om ugla brydde seg alt for mye om oss.



Og hekkingen gikk sin gang helt "etter planen". Vi forsto etter hvert at det var unger i redet. Litt vanskelig å se oppi plattingen. Men så dukka det ene hodet etter det andre opp over kassekanten, 4 unger! Det ble nesten trangt for hunnen, som ofte satt helt ute på kanten. Og hannen kom jamt og trutt med mat, det var veldig lite tiggelyder å høre fra ungene, de fikk mat nok.





















Spenningen var stor da vi klatra opp for å hente ungene for å ringmerke dem. Ville voksenfuglene angripe - de som virka så trygge og rolige selv om vi var i nærheten. Men nei, bare noen forsiktige og sikkert advarende knepp med nebbet, ikke noe aggresjon av noe slag!































Vi  var også noen ganger og så etter om "alt var i orden" med uglefamilien... Uten å snoke for mye omkring så vi i hvert fall tre av ungene ganske høyt og trygt oppe i trærne. 





Morsomt å studere ungene - som stivnet og gjorde seg smale når vi kom brått på dem, men som etter hvert slappet av når de igjen følte seg trygge. Da satt de tydeligvis mette, trøtte og fornøyde, og minnet litt om keiserpingvin-unger...








Å få komme så tett på disse uglene, var jo helt magisk. Håper på flere slike opplevelser! Plattingene står jo der, og flere og bedre(?) tilbud kommer nok opp før neste sesong...


                                               

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Skriv gjerne noen ord her hvis det er noe du vil kommentere, eller hvis du har spørsmål til oss.