Fuglebloggen til Bjørn Foyn

  Campingtur 2019                    Nord-Norge   Del 4 

Fra Finnmark i retning Lofoten

Vi var ganske mette av inntrykk etter Hornøya. Nå hadde vi liksom opplevd mye av det vi hadde reist 250 mil for. Været ble ikke fullt så fint, men det dukka jo opp et og annet fotomotiv i gråværet også. Vi stoppa hver gang vi lurte på om det kunne være noe spennende å se - og om det ikke var egentlig spennende bestandig, så var det ofte verdt noen bilder.. eks. så vi en del ender i pytter og tjern.

Bergand, stjertand, havelle og gravand er alle arter som er sjeldne på våre trakter,derfor ekstra artig å få noen glimt av disse.




Fem forskjellige arter ender på det samme bildet var jo ekstra artig: Krikkand, Stokkand, Stjertand, Gravand og Skjeand.

 Vi så noen sangsvaner her og der, bl.a. denne som ruget ikke langt fra vegen.

Noen få arter vadefugler så vi stadig, men polarsnipe så vi bare en eneste gang. Sjelden fugl for oss.

Myrsnipe så vi flere steder, enkeltfugl eller småflokker, ofte sammen med, eller i hvert fall på samme sted, som sandlo. Stadig i bevegelse, ikke spesielt sky.





















Rødstilk var en av de vanligste vaderne.





Tjelden var vel aller mest vanlig, stadig kjeftende i fjæra ... fin lyd som hører til langs kysten.

For oss fuglekasse-entusiaster var det moro å se at også tjeld kan la seg lokke til å hekke i ei kasse, bokstavelig talt.









Selv om dette ser ut til å være nesten for åpent og synlig for alle, så er det vel en fordel å komme opp fra bakken. Slike kasser så vi mange steder, både på gjerdestolper ikke langt fra huset og på andre stolper på land - og ute i vannet.


Og det var ikke bare tjelden som syntes dette var fine greier. Også fiskemåka hekka på mange slike i og ved vannet.
Fiskemåka så forresten ut til å hekke "over alt" på de (for oss) underligste  steder.





















































Det var ikke bare i Vadsø at måkene hekka på bygninger - her rugende fiskemåke med en tjeld som nærmeste nabo!



















       Fiskemåke som ruger i et skjærerede(!), var noe helt nytt - selv om vi visste at både kråke- og skjærereder blir brukt av andre fugler, bl.a. falker.

Moro å få se ei hauk-ugle også.



På veg mot det neste målet for turen, Lofoten, en ganske lang veg fra Hornøya forresten, så vi at bjørkeskogen var død; løvet var (nesten) helt borte, spist av en slags løvmark. Så stusselig ut, hvor mange år tar det, tro, før det blir en skikkelig skog her?

Det var fortsatt en og annen rein å se.

 Vi fikk øye på to otere i mens vi kjørte, det var vel et par eller kanskje to søsken, som svømte ikke langt fra land. Og da vi stoppa for å se mere på dem, var de borte, men de dukka plutselig opp i tangbeltet og la seg til å hvile på et par steiner rett foran oss! De virka så lite redde, men da vi forsøkte å gå nærmere, forsvant de fort  i tangen... 

På det meste av turen gjennom Troms var det heller stusselig vær, men camping på vår måte fungerte likevel bra - selv om vi måtte ta inn på turens første campingplass, ved Skittenelv like ved Tromsø. Litt fugl å se der også - men vi var skuffet over å se hvilke "fugledrepere", glassvegger, de hadde satt opp mellom villahagene og vegen! De ville ikke ha støy fra vegen, men de ville se fjorden, må vite, og da fikk det være det samme med småfuglene - og sikkert noen større - som ikke så glasset og fløy rett i dem...

 



















Før vi satte kursen mot Lofoten i gråværet, måtte vi få med oss rovdyrparken i Bardu. Dyr i fangenskap er egentlig ikke noe stas, men disse hadde i hvert fall bedre plass i en tradisjonell dyrehage.

Det var tross alt artig å se gaupe, ulv og bjørn på nært hold.
Rovdyra var mer eller mindre tamme - overfor dyrepasserne som mata dem. Vi fikk ikke gå alt for nær gjerdet, men det gjorde vi i blant likevel(!) for ikke å få med nettingen på alle bildene...

Det hadde jo vært adskillig bedre å se disse i fri dresur.















De to bjørnene Salt og Pepper var TV-kjendiser en gang. De er født i fangenskap. Binna Salt så veldig dårlig og hadde neppe klart seg i villmarka, ble det sagt.